Chongchuniyo! (1995) – Regi: Jong-pal Jon – Korea Film Export and Import – 1 t. 32 min.
Ja, Nord-Korea produserer film. Det antas at landet produserer rundt 60-80 filmer i året, men at bare et par av disse er helaftens spillefilmer. Film er et medium som fenger lett, og filmindustrien blir derfor sett på som en viktig del av propagandaprogrammet til regjeringen. Populære temaer i nordkoreansk film er martyrdød og nasjonens velstand. Deres mest kjente internasjonale film er en Godzilla-inspirert film ved navn Pulgasari (1985) som med tiden har oppnådd en viss kultstatus via Internett.
Chongchuniyo! (1995) er en romantisk komedie der handlingen utspiller seg rundt en familie med fem unge døtre som alle har en fremtid som idrettsutøvere, og en eldre sønn som jobber på en akademisk grad. Filmens plot blir raskt etablert av de masete, men omsorgsfulle, foreldrene som ønsker at sønnen deres på 30 år snart må gifte seg, noe han er uenig i. Sønnen forelsker seg så i taekwondoinstruktøren til familiens yngste datter, noe som skaper konflikter innad i familien. Faren mener at man gir fedrelandet ære hvis man er flink i en sportsgren, mens moren helst ønsker at konens yrke bør være av det praktiske slaget, noe som gir fysisk verdi til folket. Det oppstår komiske misforståelser før moren etter en tårevåt premieutdeling på et internasjonalt taekwondo-stevne ser verdien i det å representere fedrelandet i en sportsgren.
Det er svært få nordkoreanske filmer som er tilgjengelig i vesten. Denne filmens intensjon er, i motsetning til Pulgasari, et forsøk på å være en virkelighetsnær fortelling med sosialistisk moral. Filmen er laget under stålkontroll av regjeringen, og hvordan historien er fortalt og hvordan settinger og personer presenteres kan derfor fortelle oss en god del av hvordan Kim Jong-Il-regimet ville at filmen skulle påvirke publikum.
Selv om filmen er verdifull i form av at den gir oss et unikt innsyn i landets mest desperate periode i kampen mot vestlig innflytelse er det filmatiske ikke til å komme bort fra. Kinematografien, kulissene og skuespillet hadde blitt sett på som dårlig i en vestlig TV-serie fra 70-tallet med lavt budsjett, og gjenstandende i leiligheten og kostymene de bruker minner om ting jeg har sett på bilder fra barndommen til foreldrene mine. Med litt bakgrunnsinformasjon ser man at hjemmet er krampeaktig moderne etter nordkoreansk målestokk. Leiligheten har elektrisk vifte, TV, radio, stort kjøkken med elektriske apparater og elektrisk ringeklokke. Filmen åpner også med at hele familien sitter sammen og spiser et veldig herremåltid. Familien nyter juche-ideologiens frukter. Men for den gjengse nordkoreaner på midten av 90-tallet var dette en fjern virkelighet. Nord-Korea har aldri vært så falleferdig som i den tiden denne filmen ble laget.
Ved siden av den tamme slapsticken og de lite troverdige komiske situasjonene som oppstår er det meste med filmen utovekkende sett med utenforstående øyne. Den fnisete og lettsindige tonen foreldrene har med barna om tvangsekteskap er motstridende med de mange skrekkhistoriene avhoppere har fortalt. De peneste, yngste og lydigste kvinnene blir som regel giftet bort til eldre menn som har en fremtid i Nord-Koreas arbeiderparti. Velstanden til mannen er det eneste som betyr noe i et tvangsekteskap. Kastesystemet deres systematiserer ikke bare velstand, men også hvor mennesker skal bo og hva de skal spise. Handlingen i Chongchuniyo! foregår i Pyongyang, noe som tyder på at handlingen foregår i en kaste høyt oppe i systemet. Men selv ikke menneskene høyest oppe i arbeiderpartiet under hungersnøden på 90-tallet var smykket med slik velstand filmen viser. Dette er et bevisst grep fra filmskaperen. Han vil skape et mål, noe publikum kan strekke seg etter, nos de kan ha i tankene når de jobber lange skift på fabrikkene.
Et annet interessant aspekt med denne filmen er dialogene som omhandler kvinnesyn og arbeid. Faren vitser om at en av vektløftervennene en av døtrene foreslår som brud til sønnen hadde vært en utholdene husmor, men at hun hadde blitt for sjefete. Nord-Korea er kjent for å være tidlig ute i kampen for likestilling, men bare i form av at kvinner også skal arbeide, for de er også pålagt ansvaret for husholdet. Like mye arbeid for staten, pluss hushold på kveldstid. Karakterene i filmen tar dette med et bekymringsløst smil, de er glade for å tjene “Vår Kjære Leder”.
Propagandaen blir mer intens jo lenger ut i filmen man kommer. Den infomercial-pregede scenen der familien nesten blir rørt til tårer av å se et skilt formet etter Kim Jong-Ils håndskrift, idrettsstevne-scenen der kryssklippene av publikummet er hentet fra et ekte idrettsarrangement, og den sentimentale historien ved elvebredden som raskt blir snudd om til å handle om kjærlighet for fedrelandet er alle minneverdige øyeblikk som er verdt å se hvis man er interessert i et unikt innsyn i verdens mest isolerte, overvåkede og totalitære samfunn.
Se hele filmen her:
https://www.youtube.com/watch?v=-32wJ9yK8Sc&list=UUCDf7IOpe-I-Wnfu54MozWw
