20,000 Days on Earth – Regi: Iain Forsyth og Jane Pollard – Corniche Pictures / BFI / Film4 / Pulse Films – 1t 35 min.
Jeg hadde kinosalen for meg selv da lyset ble slått av og introen startet. Og idet opptak fra Nick Caves første 19 999 dager på jorda ble vist på filmlerretet i fast film, var jeg fanget. Men jeg stilte meg selv disse spørsmålene: hva er det Nick vil få frem med filmen? Og hvorfor er det så viktig for ham å vise oss dette?
Vi følger Nick Cave gjennom hans 20 000 dager på jorda. Fra da han står opp med et gullkjede omkring halsen og øver inn musikken sin med et barnekor, til han står på scenen, opptrer med lidenskap og til slutt tilsynelatende avslutter kvelden med sine to sønner foran tv-en. Filmen er ærlig, og Nick Cave er ærlig. På et sted i filmen får jeg følelsen av at skuespillerne, som spiller seg selv, ikke er klare over at kameraet fremdeles filmer.
Gjennom hele filmen forteller Nick Cave om sine tanker, som på en måte blir filmens røde tråd. Tanker han har om fortiden sin og tanker rundt livet hans slik det er nå. Vi får se klipp og bilder fra hans karriere, der han prater velvillig om forskjellige gigs han har hatt tidligere med blant annet The Bad Seeds. Jeg får inntrykk av at Nick er en reflektert og tenkende mann med mye følelser, og det synes jeg kommer godt frem i filmen ved hjelp av passende musikk og fine sceneoverganger.
Vinklingen og filmens klipping er godt gjennomført, og det er en fin flyt igjennom det hele, selv om jeg savner litt mer nerve og dynamikk. Men 20,000 Days on Earth er jo ikke fiksjon. Det er en ekte film som får frem livet i en artists hverdag, og nerven jeg savner kommer sigende under konsertopptakene. Stemningen er til å ta og føle på når han sitter på huk og tar hånda til ett av hans rørende fans opp mot brystet sitt og synger “Can you feel my heartbeat?”. Produsentene har ikke noe problem med å få frem at Nick Cave er en fantastisk artist.
Filmen egner seg nok best for entusiastiske Nick Cave-fans og drømmende låtskrivere, men den kan godt sees av alle, for den tar for seg et viktig tema. “Har jeg vært flink til å huske mennesker?” er et av spørsmålene han stiller seg selv i filmen, og da slår det meg at denne filmen kanskje er laget som en påminnelse til alle oss andre om at det er viktig å ikke glemme de rundt oss, og at idéer er gull verdt, uansett hvor små de måtte være.
