To dager, en natt – Regi: Jean-Pierre og Luc Dardenne – Les Films du Fleuve / Archipel 35 / Eyeworks m. fl. – 1 t. 35 min.
Oscarvinner Marion Cotillard spiller Sandra, som har blitt avskjediget fra sin jobb etter at flertallet av hennes kolleger stemte for en bonus på 1000 euro, som de bare kunne få hvis Sandra ble sagt opp. Sandra og andre kolleger mener at sjefen bevisst har manipulert folk til å stemme mot henne. Og sjefen har blitt enig om å gjennomføre et nytt hemmelig valg, slik at det blir en mer rettferdig avgjørelse. Sandra, sammen med sin mann Manu, benytter helgen før avstemning for å overbevise de andre kollegaene om å si fra seg bonusen og stemme for at hun skal beholde jobben.
To dager, en natt var en film som allerede var tenkt ut i begynnelsen av forrige tiår, og er basert på en lignende hendelse som skjedde i Frankrike. Og realismen er noe man virkelig kan ta og føle på i denne filmen, for det vi ser er ikke godt mot ondt, men karakterer med forskjellige motiver. ”Hva ville du gjort hvis du var i mine sko?” er et spørsmål som ofte blir stilt, og filmen viser oss nettopp hvorfor enkelte individer ikke kan si nei til bonusen, fordi de virkelig trenger pengene, og påfallende mange av dem har også ekstrajobber i tillegg.
Jeg likte spesielt godt Cotillards skuespillerprestasjon. Hun tok til og med tiden til å lære seg den belgiske dialekten. I tillegg bruker hun aldri makeup og ser rett og slett ordinær ut. Hun klarer virkelig å få til en karakter som har mye vekt på sine skuldre. Sandra har på toppen av det hele nettopp blitt friskmeldt etter lengre tid med depresjon. Så det er ikke bare en ytre kamp om å beholde jobben, men en indre strid mot sine egne selvdestruktive demoner. Hun er på ingen måte den samme arbeidssymbolske heltinnen som Sally Field i Norma Rae.
Dette er den tredje Dardenne-filmen jeg har sett til nå, sammen med Rosetta og Gutten med sykkelen, og jeg må nok si at To dager, en natt var den jeg likte best. Så klart de to førstnevnte filmene har råere og realistiske fremtoninger, men dessverre har ingen av dem en sympatisk hovedkarakter, slik som denne filmen har. Kanskje er det på grunn av de valgene de tar, eller rett og slett fordi jeg ikke kan fordra unger, og at i denne filmen er det en voksen med problemer, som det er lettere å identifisere seg med.
Min oppsummering er at dette er et bra belgisk sosialrealistisk drama som virkelig får fram et nyansert bilde av folks økonomiske vanskeligheter. Vi får en spennende 12 edsvorne menn-aktig historie om et individ som må overbevise en majoritet om å få beholde sitt levebrød og sinnstilstand, vakkert vist gjennom Cotillards fantastiske skuespillerprestasjon.
