Uus Maailm (2011) – Regi: Jaan Tootsen – Kuukulgur – 1 t. 28 min.
På torsdag hadde jeg den gleden av å se to estiske dokumentarer på Cinemateket. Den ene var Heilika Pikkovs Olimäe Oied (2013) som fortalte om en gammel estisk nonne som bodde i et russisk kloster utenfor Jerusalem, og hennes historier om sitt tidligere og eksotiske liv. Den andre var dokumentaren Uus Maailm (2011) som tok for seg en gruppe eksentriske miljøvernaktivister som prøver å leve et minimalistisk liv i en forfallen villa. Med andre ord var dette to vidt forskjellige dokumentarer som tar for seg veldig forskjellige aspekter ved det estiske samfunnet. Det konservative og det revolusjonære.
Av disse to valgte har jeg å ta for meg den sistnevnte: Uus Maailm, eller ”New World” på engelsk. Det hele starter med en høylytt demonstrasjon mot åpningen av en motorvei i sentrum av hovedstaden Tallinn. New Worlds mål var å opprette et bilfritt område i en av Tallinns forsteder, som de ettervert klarer å få omdøpt til Uus Maailm gate. Takket være sine donorer får de også tak i en falleferdig villa som blir deres hjem og hovedkontor, samt et åpent samfunnssenter. Men det viser seg at det er problematisk å leve et simpelt resirkulert hippieliv, spesielt om vinteren, og det tærer veldig på humøret og kampviljen.
Dette er først og fremst en underholdene film. Kanskje litt for lett, med en gjeng eksentriske miljøvernforkjempere som man, sammen med naboene, fort blir glad i. Med unntak av en gneldrene nabokjerring, som i en scene blir anonymisert og hennes dialog har blitt erstattet med lyden av en motorsag, fordi hun er en skikkelig festbrems. Visstnok er scenen i seg selv morsom, men det er også dessverre en av mange indikasjoner på at denne dokumentaren kan virkelig rote seg bort.
Det virker i førstningen som om dette er en dokumentar om en gjeng miljøværnforkjempere og deres bidige kamp for å gjøre et kvartal av Tallinn bilfritt, og man forventer at dette er filmens hovedpoeng. Men man glemmer fort hva filmen egentlig handlet om når vi istedenfor får historien om disse aktivistenes miserable livsstil, istedenfor å fokusere mer på selve aktivismen. Og etterhvert så blir det egentlig bare den samme historien om en gjeng hippier som innser at man ikke kan leve ut den hippieutopien de hadde forestilt seg. Man begynner å se på dem som hippier fremfor som aktivister, en utvikling gjengen selv er klar over, og vil gjøre noe med, og det er det som redder filmen med det faktum at karakterene selv har selvinnsikt av at de har sporet fullstendig av.
Alt i alt så er underholdningsverdien i seg selv nok til å se filmen, men det fundamentale formålet med filmen kan bli borte i medmenneskelige relasjoner og en pipedrøm som ikke går i oppfyllelse. Jeg skulle ønske at filmen viste mer detaljert det arbeidet aktivistene gjorde. Men for all del så er dette en film som er morsom og underholdene, men litt for lett underholdning.
