The Maze Runner: I dødens labyrint – Regi: Wes Ball – 20th Century Fox / Gotham Group / Temple Hill Entertainment – 1 t. 52 min.
En gjeng ungdommer befinner seg i en verden overlatt til seg selv. Guttene våkner opp i en gigantisk labyrint, hvor eneste verktøy de har fått utdelt er primitive redskaper – og hverandre. Hver gutt får utdelt en arbeidsrolle han må utføre for å bygge opp samfunnet, hvor den farligste er løperne som løper rundt tunellen for å prøve å finne en vei ut.
The Maze Runner kunne fint vært en spin-off til The Hunger Games. Vi skjønner fort at det er maktsyke mennesker som leker Gud bak murene, og disse ungdommene egentlig ikke har en reell sjanse. Om bare ikke noe går galt på den andre siden. Men det er før Thomas kommer inn i bildet. Han er ulik de andre, nysgjerrig til sinns og ikke villig til å leve resten av livet sitt i et fangehull. Han begynner å teste grenser, og kommer nærmere enn de andre har klart på tre år. Men det er ikke før Theresa dukker opp at ting virkelig begynner å skje. De identifiserer seg med hverandre, og serien legger opp til at de to ender opp sammen.
Filmen mangler personskildringer, og mister en dybde og nerve som gjør at man blir nysgjerrig på karakterene. Alt de snakker om den første timen er om de skal, eller ikke skal komme seg ut. Jeg begynner å tenke ”skal ikke noe mer skje snart?”. De siste 20 minuttene er de mest spennende, og lader selvfølgelig opp til et par oppfølgere.
Jeg tror bøkene som den er basert på hadde gjort seg mye mer som en tv-serie. Der kunne de ha hatt tid til å skildre karakterenes tanker og følelser i første sesong. Hvis du vet mer om hver enkelt, er det mye gøyere å følge med på hvordan hver og en av dem takler fremtidige, ulike situasjoner. I stedet blir det en dårlig miks av diverse fantasyfilmer. Det prøves hardt, det skal de ha.
