Flink pike – Regi: Solveig Melkeraaen – Medieoperatørene – 1 t. 12 m.
Flink pike beskriver seg selv som en feelgood-film om depresjon. Filmskaper Solveig Melkeraan har laget en dokumentarfilm om sin egen depresjon, og behandlingen hun gjennomgikk.
Det er mye bra som kan sies om filmen. Den føles veldig ekte. Det er veldig tøft gjort av Melkeraan å lage en film om sin depresjon, og slippe totalt ukjente mennesker så tett inn på et liv mange ville holdt for seg selv. Det er godt filmet, og det er en veldig fin bruk av ekspressive bilder som virkelig gir deg den tomhetsfølelsen depresjon må medføre. Filmen føles også viktig. Ikke nødvendigvis filmhistorisk, men det er en film som burde få en plass i samfunnet. En film man burde vise på skoler o.l., for å gi oss et bedre innblikk i hva depresjon faktisk innebærer.
Dessverre er ikke Flink pike perfekt. Jeg er ikke fan av hvordan det hele er klipt sammen. Det hoppes litt frem og tilbake i tid og det kan bli litt vanskelig å vite hvor vi er. Filmen hadde vært mer effektiv om den hadde fulgt en tradisjonell lineær fortellerstruktur. En annen ting jeg virkelig ikke likte var scenene som var “oppsatt”. Spesielt scenen med Per Sundnes og Charter-Svein, og scenen som viste en fremtid i Hollywood, føltes malplassert og ga heller ingenting til filmen. Scenene ved det tomme svømmebassenget var ikke like ødeleggende, og det var lettere og forstå hvorfor de var der, men heller ikke disse føltes nødvendige. De ødela noe av flyten filmen hadde.
Flink pike er en av få filmer som faktisk ga meg noe. Depresjon er for meg helt ukjent, så et innblikk i hva depresjon faktisk innebærer var uten tvil interessant. Det er også utrolig tøft gjort av Solveig Melkeraaen å faktisk ville lage en film om noe så personlig.
