Snowpiercer – Regi: Jonn-ho Bong – MoHo film / SnowPiercer / Opus Pictures m.fl. – 2 t. 5 min.
I en nær fremtid går et eksperiment som skal kjøle ned jorden fra den globale oppvarmingen galt, og hele jorden fryser. Alle mennesker dør, bortsett fra de som befinner seg inne i et selvforsynt luksustog med en motor som kan gå i evig tid. Etter 18 år på toget har det oppstått et klasseskille, der klassene blir lavere og lavere jo lenger bak i toget man kommer.
Vi blir kjent med Curtis (Chris Evans), en karakter som fremstår noe anonym, med et brennende ønske om å oppløse klasseskillene i toget. Vi blir tydelig presentert for maktforskjellene da Mason (Tilda Swinton), en maktinnehaver på toget, straffer en av passasjerende som kastet en sko etter å ha fått barnet sitt fratatt, med å amputere armen hans. Den eneste måten å gjøre slutt på urettferdigheten på er å komme seg frem i toget og få kontakt med lederen, ingeniøren bak toget, Wilford (Ed Harris).
Reisen gjennom toget fungerer som en klassereise. Man ser interiør og levestandarden bli mer og mer luksuriøs etterhvert som man kommer seg lenger frem i toget. Man tar poenget med at det skal representere det økonomiske verdenshierarkiet i en komprimert form, men dette ikke helt problemfritt. Hvorfor finnes det en slaveseksjon der en mengde fattige mennesker bare oppholder seg når den ikke har en funksjon for de høyere klassene?
Det oppstår indre stridigheter i den dystopiske sci-fi-tematikken da noen av karakterene spilles på en realistisk og relaterbar måte, mens andre kan fremstå mer Tim Burton-aktige. Steampunkestetikken, kombinert med denne tegneserieaktige skuespillermåten, får meg til å assosiere miljøet med Charlie og sjokoladefabrikken. Dette toner ned den mørke tilværelsen, og gjør at jeg kan relatere mindre til karakterene jeg bør sympatisere med. Kule one-linere på steder der karakterene egentilig bør være livredde drar også filmen i samme retning.
Det tar alt for lang tid før den egentlige tematikken får blomstret. Mot slutten av filmen brer det seg en nihilisme som burde vært plantet tidligere for at filmen skulle vært mer fengende å følge med på. Hva er det frihetskjemperne egentlig vil? De lever i en isolert verden som knapt har ressurser, hva venter dem etter en konfrontasjon med lederen? De er alle fortsatt fanget i det trange, eviggående toget, selv om tilstanden deres er preget av urettferdighet.
Filmen lykkes mot slutten med å få frem meningsløsheten i tilstanden til passasjerene, men det tar dessverre alt for lang tid. Toget som analogi for global urettferdighet har mange aspekter som ikke fungerer, da samfunnet i filmen er såpass lite, og alle på toget deler felles sjebne. En god idé, men gjennomføringen er preget av plothull, grått persongalleri og useriøsitet.
