Love, Rosie – Regi: Christian Ditter – Canyon Creek Films – 1 t. 42 min.
Filmen får meg til å le når Rosie tar med seg hennes ”prom date” på hotellrommet, bare for å finne ut at han er jomfru. Den får meg til å le enda mer når hun i hotellheisen på vei ned prøver å forklarer situasjonen hun har havnet i på telefon til Alex. Med en noe forlegen tilskuer av en hotellgjest i heisen, som gjør at jeg blir nødt til å gjemme hodet i hendene mine. Og den får meg til (nokså klumsete) prøve å skjule en tåre i øyekroken i det han blir nødt til å dra med flyet.
Kjemien mellom skuespillerne gnistrer, og de spiller så fordømt bra at jeg nesten blir sur. For ja – jeg innrømmer gjerne at jeg skulle ha vært i hennes fotspor. Men det spørs om filmen hadde blitt like bra. Sam Claflin beviser at ikke alle rollene hans kommer til å være sleipinger, som hans siste store i The Hunger Games. Jeg får ikke et eneste flashback. Lilly Collins på sin side viser at det er ikke hennes far Phils berømmelse hun seiler på, men at hun heller har arvet mye av hans kunstneriske talent. Det blir spennende å følge deres karrierer videre.
Klippingen fokuserer mye på nærbilder. Det understreker nærheten disse to menneskene har, men også sårbarheten som er et vel så konstant gjennomgangstema i filmen. Jeg liker det. For ofte er det mest vanskelige å se hva som er rett foran deg. Ikke minst å ta en sjanse for å utvikle det videre, da frykten for å miste det du allerede har tar overhånd. Men noen ganger er risikoen verdt å ta.
Filmskapernes nøye, kalkulerte plan funker perfekt på meg – og helt sikkert mange andre. Mye av grunnen til det er nok at det er lett å kjenne seg igjen i det som blir vist og fortalt. Den er alt du kan forvente av en romantisk komedie, uten å verken bli for klysete eller kjedelig. Dette er rett og slett en av de vakreste kjærlighetshistoriene jeg har sett på evigheter.
