En due satt på en gren og funderte over tilværelsen – Regi: Roy Andersson – Roy Anderson Filmproduktion AB – 1 t. 40 min.
Roy Anderssons siste del i trilogien “om at vara manniska” er absurd, mektig, og så til de grader vellykket. Etter syv år får vi endelig oppleve siste rest av det den svenske regissøren har på hjertet av kullsvart humor, rystende misantropi og tankevekkende stakkarslighet. Temaet om menneskelighet som har gått igjennom de to andre filmene i trilogien, Sanger fra andre etasje og Du Levande, står også sentralt i denne. Forskjellen mellom de to forgjengerne er at En due satt på en gren og funderte over tilværelsen i større grad hviler på et narrativ.
Vi møter to menn som selger moroleker, og følger dem gjennom en rekke forskjellige settinger. Etterhvert som livene deres blir eksponert blir tilværelsen deres seende mer og mer håpløs ut. Vi møter også en ukvalifisert frisør, en mann som stadig ikke klarer å komme seg til et foredrag og en danselærer som får avslag av den tiltrekkende eleven sin. Disse menneskene er alle ladet med den samme deprimerende stemningen som hovedkarakterene, men de involverer seg aldri i selve handlingen. De er som mennesker du passerer på gaten. Kanskje du dømmer dem, synes synd på dem, filosoferer over livene deres, eller kanskje de bare blir til små, komiske innslag i hverdagen din.
Filmen gir også korte innblikk i andre karakterer som tilsynelatende har en langt lysere tilværelse. Barn og kjærestepar, mennesker som er omsluttet av kjærlighet, nysgjerrighet og fremskritt. Sekundet etter forlater filmen alt som har med personlige sinnsstemninger å gjøre, ved å peke tilbake på historiske ondskaper. Måten Andersson skamløst blander separate univers på er brutal, han bryter virkelighetsrammene og banker inn misantropien med hammer og meisel. Disse små blaffene av lykke, og disse overveldende inntrykkene av menneskelig ondskap, setter den triste tilværelsen til hovedkarakterene i et helt nytt perspektiv, slik at de fremstår enda mindre enn før.
Samtidig som tilværelsen til menneskene som blir portrettert er påfallende depressiv, kan man ikke la være å le. Måten alle karakterene ser livet gjennom et tunnelsyn fremstår aldri håpløs og altoppslukende. Filmen bagatelliserer situasjonene deres, slik at menneskene fremstår komiske og barnslige. Karakterene i filmen trenger ikke psykologer, de trenger en omsorgsfull mor som kan gi dem trøst. Andersson fremstiller personlige livskriser som skrubbsår.
Den bunnsolide signaturestetikken til Andersson preger denne filmen like sterkt som sine forløpere. Ingen kamerakjøringer, ingen panoreringer, ingen zoom. Bare ett utsnitt per scene. Det oppleves aldri statisk eller kjedelig. Komposisjonen i utsnittene er alene flotte å se på og skuespillerne lykkes med å gjøre bildene dynamiske. Fargene er iskalde og interiøret i rommene peker tilbake til de personlighetsløse offentlige byggene fra 70-tallet. Den sterile og stiliserte måten kulissene er laget på gjør at rommene føles kunstige og ukomfortable. Karakterene er hvite i ansiktet, ofte overvektige og gamle, går i for små klær og har slappe, apatiske ansiktsuttrykk.
Dette er helt klart en av årets største kinobegivenheter. Roy Andersson viser at hans innsyn i tematikken er dyp nok til å fylle en tredje film med tristesse og stakkarslighet, uten å gjenta seg eller begrense tolkningsmulighetene. En storslått avslutning på et ambisiøst og uhyre interessant filmprosjekt.
