Fortellingen om Prinsesse Kaguya (Kaguya-hime no monogatari) – Regi: Isao Takahata – Ghibli film / Dentsu / Toho, m.fl. – 2 t. 17 min.
En bambushøster vander i skogen da han en dag kommer over et lysende bambusskudd. Ved nærmere inspeksjon blomstrer skuddet, der en vakker prinsesse viser seg iført vakre og ekstravagante plag. Bonden fornemmer en edel fremtid for denne mystiske ungen som prinsesse og oppdrar henne deretter. Omsider må den vakre prinsessen konfrontere hennes fortid.
Visuelt er filmen fortreffelig, med tydelig bruk av tradisjonelle tegne- og maleredskaper som vannmaling og kull, som gir filmen et grovt og naturalistisk preg. Stilvalget er i tråd med filmens tema, fortellingen baserer seg på japanske folkeviser og det skildres klassisk kunst fra epoken. Første akten er satt i Japans frodige natur, der de briljante kirsebærskuddene og landskapsbildene er fengslende. Narrasjonen brytes periodevis med naturskildringer og barnelek, stemning er dermed satt og følelsen av de endeløse sommerdagene som barn gjenoppleves for fullt. Drømmesekvensene vises i grove skisser med tunge og mørke farger. Bevegelsen i disse sekvensene er dramatiske og elegante.
Fortellingen bærer et stort preg av japansk stil. Filmen bryter handlingen med sang og montasjer, sinnsstemningen etableres grundig og når vendingene i historien kommer er inntrykket desto sterkere. Fantasien er abstrakt, vid og har en dyster tematikk og dette kan være vanskelig å fordøye, men filmen berger seg med dens humane trekk. Ved å presisere Kaguyas oppvekt kan en kjenne seg igjen rundt intrigene ved barndom og gjør at ens fantasi fremmer narrasjonen.
Filmen er treg i andre og tredje akt og fokuserer på selve karakteren mer enn å drive fortellingen videre. Settingen er noe fastlåst i grå urbane strøk. Karakterstudiet er mangelfullt siden Kaguyas personlighetstrekk er såpass godt etablert. Samtidig, når vi blir nærmere kjent med prinsessen, så går hun gjennom en personlig utvikling, og selv denne prosessen er treg og stagnerer noe.
Filmen var fortryllende, en visuell suksess på alle slags måter og den klassiske japanske billedlige stilen var trollbindende. Den japanske fortellermåtens vagheter jobbet imot narrasjonen i andre og tredje akt, men satt stemningen der den trenger med poetiske sanger og skildringer. Fortellingen om Prinsesse Kaguya egner seg ypperlig på storskjermen.
