Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
The Color of Pomegranates (Sayat-Nova, 1968) – Regi: Sergei Paradjanov – Armenfilm Studios – 1 t. 28 min.
”In the temple of cinema, there are images, light and reality. Sergei Paradjanov was the master of that temple” – Jean-Luc Godard
Den armenske regissøren Sergei Paradjanov var en av de mest kontroversielle sovjetiske regissørene, som på mange måter stod for en kulturell tankegang, som var helt stikk i strid med den sovjetiske modellen, langt vekk fra sosialrealismens tunge, ideologiske trøye. Han ble flere ganger arrestert på grunn av falske anklager om blant annet homofili og pengegriskhet. Men hans filmer var blitt så internasjonalt godt mottatt at sovjetiske myndigheter måtte gi etter for presset å slippe ham ut. Men det skulle ta mer en femten år fra han laget The Color of Pomegranates til hans neste film.
Paradjanov hadde allerede blitt rukket å bli internasjonalt kjent for sin film Shadows of Forgotten Asscestors, som tar for seg det ukrainske hutsulfolkets tradisjoner og levevaner. Filmen skapte mye furore blant myndighetene, på grunn av dens tungt religiøse og kulturelle billedbruk, og at den faktisk oppfordret til selvmord. Hans neste film The Color of Pomegranates, eller Sayat-Nova som den også blir kalt, skulle bli kroken på døra for Paradjanov. Filmen ble sterkt kuttet ned, fra dens to uker lange distribusjon på kinomarkedet, før den ble trukket tilbake og lagt på hylla. Det er kun den kutta versjonen som eksisterer i dag.
The Color of Pomegranates er en historie uten handling. Det er en filmatisert diktsamling, som er basert på den armenske poeten Sayat-Nova sine verk. Paradjanov har sagt at dette var en film om Armenia generelt, spesielt med tanke på at granateplet blir sett på som et armensk nasjonalsymbol. Det går for det meste i religiøse symboler, som kirkebygg, hellige tekster og religiøse seremonier. Noe som falt i dårlig smak hos myndighetene. I tillegg så var det også nasjonalistiske preg i denne filmen. Altså de to tingene som Sovjetunionen ideologisk hater aller mest av alt.
For å si dette med en gang, så er dette en utfordrerne avant-garde-film som man enten kommer til å elske eller hate. For min del, så elsker jeg denne filmen. Ikke minst var det spesielt å se den første gangen, hvor jeg etter å sett den ble helt målløs av den verdenen jeg nettopp hadde dukket ned i. Det var som å følge etter kaninen i Alice i eventyrland. Jeg var også uforberedt for hva som ventet meg, men det viste seg at jeg ikke hadde trengt å lest meg opp på armensk historie, fordi dette var rett og slett et godt første inntrykk av Armenia. Man kan si at jeg ble introdusert til Armenia.
Men det var ikke bare på en kulturell måte jeg ble frelst på, men også på et spirituelt og religiøst plan. For det hersket en viss guddommelig ærefrykt over hele filmen, at det på et vis var ren symbolisme uten et plot som klarte å holde min forundring, som om det var en guddommelig kraft som holdt den oppe. Kan grunnen være den at Armenia var det første landet i verden som gjorde kristendommen til statsreligion at denne gudfryktigheten eksisterer? De religiøse ritualene gjorde også et stort inntrykk på meg. Man kan nesten gå så langt i å si at hele filmen er et religiøst ritual, som er vakkert å se på, og føle osen av et spirituelt nærvær.
Bare så det er sagt, så kan dette være en veldig utfordrerne film for mange, på grunn av tung symbolikk og mangelen på plot, og jeg bebreider de som ikke liker den. For å sette det hele på spissen, mener jeg at det er som å tro på Gud, enten tror man på det, altså at man genuint merker et altomfattende overnaturlig nærvær, ellers gjør man det rett og slett ikke. Og for all del, ikke bruk marihuana for å komme deg igjennom The Color of Pomegranates. Man er rett og slett ikke verdig denne filmen og dens spirituelle opplevelse hvis man må ty til kunstige subsidier. Så klart er det en tung film, uansett om man liker den eller ikke, for man blir sliten uansett.
The Color of Pomegranates er en fargerik og spirituell film, og hvis man er av det mottakelige slaget, virkelig en kulturell eller religiøs åpenbaring. Det var det i hvert fall for meg, såpass at Sergei Paradjanov nå har blitt en av mine favorittregissører, og jeg reiste til og med til Armenias hovedstad Jerevan, for å besøke Paradjanov-museet (se bilder her). Jeg vil nok si at det er 50/50 sjanse for at man kommer til å like den. Så herved utfordrer jeg deg til å se denne filmen.
