Exodus: Gods and Kings – Regi: Ridley Scott – Scott Free Productions – 2 t. 30 min.
Det har vært knyttet store forventninger og kontroverser til Ridley Scotts nyeste mesterverk. Tidvis har jeg tatt meg selv i å tvile sterkt, spesielt etter at jeg så Noah tidligere i år, om det i det hele tatt er mulig å lage en seriøs film ut av en bibelhistorie. Jeg kan med en viss form for glede si at Scott har greid det, på et vis.
Da jeg skal gå ut ifra at alle sammen har sett Prinsen av Egypt (1998), skal jeg ikke gå så mye inn i bibelhistorien om Moses, men kort fortalt blir han reddet fra utryddelsen av alle jødebarn, sendt ned en elv og blir adoptivsønn av faraoen. Filmen her starter når Moses (Christian Bale) og fosterbror Ramses (Joel Edgerton) er godt voksne og klare til å ta over makta. Ramses er sjalu på Moses’ suksess og farens favorisering. Sannheten om bakgrunnen kommer ut og han blir forvist. Resten burde være godt kjent for alle.
Det er vanskelig å ikke sammenligne filmen med tidligere nevnte Noah. Jeg kan si med en gang at jeg koste meg mer med Exodus enn med Noah. Exodus føles mer realistisk ut, på tross av alt, og mangler mye av den påtvungne filosoferingen Aronofsky prøvde å presse på oss. Moses sliter med både samvittighet og tilhørighet i filmen, men Scott, i samarbeid med Bale, takler dette på en mer interessant måte synes jeg.
Da dette er en svært religiøs historie, har filmen allerede stått ovenfor flere kontroverser, blant annet castingen av hovedrollene og de samme problemene som Noah sto ovenfor. Nemlig balansegangen mellom det å behandle den religiøse fortellingen og ikke få den til å ta over hele filmen. Scott har gjort en god jobb her. Ting er ganske rett frem og har ikke nødvendigvis stor rom for tolkning. De som er ute etter det religiøse i filmen vil finne det, mens de som ønsker å se en episk film får det.
For Exodus er uten tvil storslagen. Jeg elsker de store scenene Scott presenterer for oss, og de føles utrolig ekte. I motsetning til Hobbiten-filmene for eksempel, så ser settene ekte ut. Her ser jeg for meg at det har vært mer fokus på praktiske effekter og mindre fokus på grønnskjerm, og filmen er utrolig behagelig å se på bare på grunn av dette.
Exodus er uten tvil en storslått film som er verdt å se, selv om den kanskje ikke helt lever opp til forventningene man kanskje har bygd seg opp på forhånd. Men dette til tross så koste jeg meg.
