Pride – Regi: Matthew Warchus – Calamity Films – 2 t.
På 80-tallet var det ikke bare homofile og lesbiske som stod opp for like rettigheter for alle. I Margaret Thatchers Jappebritannia var det også gruvearbeiderne som kjempet for sine rettigheter, under gruvearbeiderstreiken på midten av åttitallet.
Det var aktivisten Mark Ashston (Ben Schnetzer) som for alvor begynner å sammenligne homofile og lesbiske med gruvearbeiderne, fordi de begge ble diskriminert av media og samfunnet. Han stifter dermed organisasjonen LGSM (Lesbians and Gays Support the Miners). Den lille gruppen på mindre enn ti personer prøver å finne en gruvelandsby som de kan samle inn penger til. Men det viser seg å være utfordrende på grunn av deres legning. Til slutt finner de den lille gruvelandsbyen Onllwyn i Wales. Ved LGSMs første besøk til denne landsbyen, ser det ut som det er blandende følelser over deres tilstedeværelse blant lokalbefolkningen. Klarer LGSM å snu lokabefolkningens syn på homofile?
Pride er en fargerik film, med mange fargerike karakterer i flere fasonger, enten det er på utsiden eller på innsiden. Vi har alt fra den standhaftige lederen Mark Ashton, som i de mørkeste tider holder motet oppe. Vi har også den tjueårige Joe Cooper (George MacKay), som har nylig funnet ut av sin legning, men holder det skjult for foreldrene. De fleste av karakterene har alle sine detaljerte bakgrunnshistorier. Jeg liker også godt at filmen ikke har en klar hovedperson, at alle karakterene har like mye tyngde, siden de alle kjemper for det samme.
Dette er en film der karakterene vet hvordan man slår seg ut. Scenen hvor dette skjer til det maksimale er når skuespilleren Jonathan (Dominic West), slår seg løs på dansegulvet i bygdas samfunnshus, og begynner å slå seg løs til Shirley & Companys “Shame, Shame, Shame”, mens hans byr opp flere av bygdas kvinner opp til dans, etter at de har klagd på at ingen av mennene i landsbyen liker å danse. Etterpå viser det seg at to av bygdas menn har lyst på dansetimer fra Jonathan. Dette er rett og slett årets beste dansescene.
Pride kan minne ganske mye om den høyst undervurderte filmen The Boat That Rocked, som har en lignende fortelling om en gjeng fargerike outsidere som prøver å forandre samfunnets holdninger. I tillegg har også Pride skuespilleren Bill Nighy i rollebesetningen, og som også i denne filmen er en bemerkelsesverdig karakter, men denne gangen er han ikke like påtrengende og hipp som i The Boat That Rocked. Han er mer tilbakeholden, i rollen som Cliff, som til tross for sin konservative talemåte og påkledningen, faktisk er filmens mest tredimensjonale karakter.
Konklusjonen er at Pride er en godt gjennomført ”feel-good”-film, med et fargerikt mangfold av karakterer jeg gjerne skulle ha skrevet flere sider om. En film som virkelig behandler alle karakterene med den respekten de fortjener.
