Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
En mann som skriker (Un Homme qui crie, 2010) – Regi: Mahamat Saleh Haroun – Pili Film / Goi Goi Productions / TV5 Monde, m. fl. – 1 t. 32 min.
Til og med i et krigsherjet land, som Tsjad var på den tiden under innspillingen, ble det laget film. Filmen En mann som skriker finner sted under den tsjadiske borgerkrigens mest hete. Filmen hadde premiere i Cannes, og vant den nest gjeveste prisen der, juryprisen.
I denne filmen følger vi den femtifem år gamle Adam, en tidligere sentralafrikansk mester i svømming, som nå jobber som bassengvakt på et luksuriøst hotell. Han er tilfreds med sin tilværelse, helt til den nye hotellsjefen, Fru Wang, velger å degradere Adam til portvakt, til fordel for Adams sønn, Abdel. Adam blir så frustrert og sint at han, uten å tenke seg skikkelig om, bestemmer seg for å skrive inn sin egen sønn til soldattjeneste for den tsjadiske hæren, uten sønnens samtykke. Det viser seg fort at dette er noe Adam angrer på, spesielt med tanke på at krigen nærmer seg hotellet og hans hjem.
For oss vestlige, som har det så godt, forbinder man nesten kontinentet Afrika med nettopp krig og forferdelighet. Og det er en spesiell måte krigen blir fremstilt i denne filmen på. Det virker ikke som om ideologi har noe som helst påvirkning på ens syn på krig i disse landene. Krig er krig uansett. Det virker også som om befolkingen sørgelig nok er vant med at det er en konflikt pågående. Det hersker en viss aksept for at krig dessverre er noe som er like naturlig som en gresshoppesverm.
Filmen har en fin historie om den tunge påkjennelsen om det er å bli gammel. Det er ikke slike ting som pensjoner i slike utviklingsland, her må man ha et levebrød frem til man er på dødsleiet. Og kampen om å være alfahannen kan eksistere såpass lenge. Adam er en gammel løve som mister sitt kongedømme med en gang hans sønn tar hans posisjon, noe som er virkelig tøft å svelge. Men hans farsinstinkt forteller ham også når han handler egoistisk. Og det er denne alfaegoismen som blir hans mentale undergang.
En mann som skriker er en fin liten film, som tar for seg et komplisert far-sønn-forhold, og den triste påminnelsen på at man etter hvert må gi slipp på sinne egne ambisjoner med tanke på barnas fremtid, noe som ikke er lett i et krigsherjet utviklingsland.