I Origins – Regi: Mike Cahill – Verisimilitude / WeWork Studios / Bersin Pictures / Penny Jane Films – 1 t. 46 min.
Ian Gray (Michael Pitt), en biolog som er lidenskapelig opptatt av øyet, jobber sammen med Karen (Brit Marling) og Kenny (Steven Yeun) for å motbevise kreasjonisme ved å forske på – og i beste fall bevise – utviklingen av øyet gjennom tidene. Når en rekke besynderlige hendelser fører til at den tvilende Ian møter den spirituelle Sofi (Astrid Bergès-Frisbey) åpnes sinnet hans litt etter litt. Ian og Sofi lærer hverandre å kjenne, til tross for deres sterke motsetninger, og etter som Ian blir mer og mer betatt av Sofi, blir han også mindre engasjert i arbeidet med Karen og Kenny. Men en hjerteskjærende vending fører til at Ian vender tilbake til laboratoriet.
I Origins er en historie som tar opp det klassiske temaet “vitenskapen versus det åndelige” og er derfor en film som passer for både de søkende og de mer jordnære. Filmen greier å mikse disse to retningene – som etter min mening går hånd i hånd – uten at det blir banalt, og det er lett å engasjere seg i handlingen, selv om den til tider kan virke litt tung. Karakterene er interessante, og med Sofis drømmende stil blir det hele nesten litt eventyrlig.
Selv om både filmens handling og oppbygging er svært spennende, synes jeg kanskje det er soundtracket skaperne av I Origins scorer høyest på, da musikken er svært stemningsfull og til tider veldig rørende. Musikken setter prikken over i’en.
Det er lenge siden jeg har sett en film som setter det spirituelle og det vitenskapelige mot hverandre på et slikt vis som i I Origins. Den er interessant og spennende, med noen få lange tagninger som gjør filmen enda mer intens enn hva den allerede er. Motpolene Ian og Sofi skaper en dynamikk som vi ikke ville vært foruten.
