Paddington – Regi: Paul King – Storbritannia/Frankrike – 1 t. 35 min.
Paddington bjørn var en av mine favorittserier da jeg var liten. Historien om den glade bjørnen som bor i London sluttet aldri å fascinere meg. Derfor var det med både glede og skepsis at jeg hørte at det skulle bli en live action-film. Å gjenskape gode barndomsminner kan slå begge veier.
Paddington har vokst opp i det mørkeste Peru, men når et jordskjelv ødelegger jungelen han bor i bestemmer han seg for å reise til London for å få et bedre hjem. Møtet med storbyen blir derimot noe annerledes enn hva han hadde ventet, og han sitter ensom og forlatt på Paddington stasjon. Der møter han familien Brun som tar ham inn mens de leter etter et godt hjem for ham.
Mitt første inntrykk av Paddington er at filmen kanskje vil være noe utilgjengelig for det voksne publikum som ikke har god kjennskap til barneseriene som gikk i gamle dager. Det krever litt å godta et univers der en snakkende bjørn ikke vekker noe form for oppsikt. Når man kommer over den kneika derimot vil man oppdage en god og varm film med lun humor som passer både for store og små.
Jeg skal innrømme at jeg ble overrasket over at jeg likte filmen såpass godt som jeg gjorde, og det på tross av at den ble vist dubbet på norsk. Den var stort sett alt det jeg husker at Paddintgon var, en klumsete velmenende bjørn som er litt i overkant glad i marmelade. Filmen har kanskje et par mørkere scener som vil være skremmende for de mindre barna, noe som virkelig manglet i den originale serien, men jeg ser nødvendigheten av dem for å skape spenning.
Litt er det dessverre å trekke ned for, spesielt når det kommer til den norske dubbingen. Det virker som en del av vitsene rett og slett har falt ut i oversettelsen, noe som skaper litt unaturlig dialog her og der hvor manuset har blitt direkte oversatt. Jeg skulle ønske at man hadde gjort en større innsats på den fronten.
Annet enn det så er Paddington en god og morsom familiefilm som vil passe bra for de fleste.
