Timbuktu – Regi: Abderrahmane Sissako – Mauritania/Frankrike – 1 t. 40 min.
Mens Den islamske stat i disse dager prøver å spre sin blodtørstige tolkning av Islam til hele Midtøsten, skal vi ikke lenger tilbake i tid for å se at noe tilsvarende skjedde i Nord-Afrika. I 2012 hadde jihadistgrupper tatt kontrollen over seksti prosent av Malis jordoverflate, og innførte et strengt styre, som fulgte strenge sharia-lover. Heldigvis ble disse jihadistene drevet på flukt av franskledete styrker, etter bare få måneder. Riktignok fikk ikke jihadistene noe spesielt fotfeste i regionen, men de forårsaket store skader både for lokalbefolkningen og deres kultur.
I Sissakos Timbuktu tar han for seg livet i provinshovedstaden, og opprørsbevegelsens proklamerte hovedstad, Timbuktu. Her er det jihadistgruppen Ansar Dine som kontrollerer byen. Dette er en film som tar for seg flere menneskers liv, alt fra sivile som viser sin mostand mot Ansar Dine ved å spille musikk, som er forbudt i følge islamsk lov, til islamistene selv, som ikke klarer å følge de reglene ved blant annet så enkle ting som å ta seg en røyk eller spille fotball.
Og det er denne dobbeltmoralen som virkelig gjør filmen spesiell. I vesten er vi vant til å se ekstreme islamister som rene drapsmaskiner uten menneskelige følelser, nesten som roboter som utfører ordre med en gang noen trykker på en knapp og sender ut et signal. Men det er faktisk slik at disse islamistene faktisk er mennesker, og som mennesker flest, gjør de feil, eller synder i deres tilfelle. Man ser at det er uenighet jihadistene i mellom, om hva som er den rette tro, og noen av dem har en sterk indre konflikt med seg selv over det valget de har tatt med å tre inn som jihadister.
Det er mange paradokser i denne filmen, noen av dem så paradoksale at man må av og til snike inn et lite glis. For eksempel er det en scene hvor tre jihadister diskuterer fransk fotball og Zinédine Zidane. Det virker ikke som de har isolert seg helt fra vesten likevel, slik man skulle ha ventet. Det er også en viss humor i måten jihadistene prøver å få igjennom sine absurde lover, som de til stadighet ramser opp via megafon, og hvor uprofesjonelt hele deres fasade er.
Men vi følger også lokalbefolkningens mostand og misnøye mot okkupantene. Blant annet er det en krangel med landsbyens kvinnelige fiskeselger om at hun må ha på seg hansker. Også er det flere folk som viser sin motstand med å spille av musikk midt på natta.
Dette er en god, opplysende, realistisk og nyansert fremstilling av slik situasjonen var. Dette er slik en film skal ta for seg virkelighetens konflikter. Ellers er dette en film som ikke har et kjedelig øyeblikk. Sofian El Fanis kinematografi er rett og slett vidunderlig, og akkompagnert av Amine Bouhafas musikk, er enkelte scener rent magiske.
Samlet sett er dette en fabelaktig film, som viser et bredt bilde av denne konflikten, fra mange forskjellige hold, og at det ikke finnes noe som med sikkerhet kan defineres som ren ondskap. Det er slike nyanserte virkelighetsdramaer det skulle ha vært flere av. I tillegg er filmen en visuell nytelse, noe som i seg selv er en god nok grunn til å se denne filmen, hvis man ikke interesserer seg for politikk.
