Unbroken – Regi: Angelina Jolie – USA – 2 t. 17 min.
Unbroken er ikke den første filmen Angelina Jolie regisserer (hun lagde dokumentaren A Place in Time i 2007 og dramafilmen In the Land of Blood and Honey i 2011), men det er uten tvil den største, og med et manus som blant annet er skrevet av Coen-brødrene, ligger det an til å bli en heftig dramafilm. Dessverre er det slik at filmen aldri føles så dramatisk som den egentlig ønsker seg.
Unbroken er en biografisk film hvor vi følger Louis Zamperini (Jack O’Connell). I barndommen var Louis et problembarn, men han oppdaget idretten og ble en habil løper. Han deltok i OL i Berlin 1936, før andre verdenskrig brøt ut. Han vervet seg til luftforsvaret og tjenestegjorde i et bombefly i stillehavskampanjen. Flyet styrtet og etter 44 dager på sjøen ble han (og en kamerat) plukket opp av et japansk krigsskip og sent til japansk fangeleir.
Alle som kjenner til litt historie vet at livet i en japansk fangeleir ikke akkurat var en dans på roser, derfor er det synd at filmen ikke tar godt nok tak i denne tematikken og spiller den helt ut. Sant, vi får ofte se at Zamperini blir banket opp og behandlet brutalt, spesielt av fangeleirens leder, Watanabe (Takamasa Ishihara). Vi får en følelse av at Watanabes behandling av Zamperini tildels skyldes sjalusi, men det blir aldri utforsket hvor denne kommer fra.
En annen ting som drar meg litt ut av illusjonen er hvor lite utvikling karakterene har rent fysisk. Etter 44 dager på en flåte i stillehavet er alle tre overlevende etter flystyrten overraskende godt frisert og i generelt god fysisk form, spesielt merkverdig når det poengteres at de ikke har noe særlig til mat. Det samme skjer i fangeleiren. På tross av hard fysisk jobb og lite mat ser alle karakterene friske ut mot slutten. Det gjør dessverre litt med troverdigheten til filmen. Ei heller føles det ut som om Zamperini står ovenfor en reell trussel. Ingen av hans medfanger dør av mishandling eller blir henrettet. Man får aldri en følelse av fare.
I rulleteksten blir det kraftig poengtert at Zamperini fant Gud etter sine prøvelser, og viet sitt liv til å tilgi heller enn å søke hevn. Dette er tematikk som ville ha vært naturlig å ta opp i selve filmen, men annet enn en kort scene hvor han ytrer en bønn er det ikke stort som tyder på at Zamperini har en indre konflikt.
Selv om filmen åpenbart har sine problemer, er det en helt OK krigsfilm. Den skraper bare så vidt overflaten av temaer som lett kunne ha gjort den bedre. Dessverre virker det som om Jolie ikke har hatt noe særlig ønske om å ta det dypere. Jeg er ganske sikker på at hun kunne ha gjort det, hadde hun bare hatt lyst.
