Jupiter Ascending – Regi: Andy Wachowski, Lana Wachowski – USA – 2 t. 7 min.
Jupiter Jones (Mila Kunis) blir født under en vakker stjernehimmel i det foreldrene flytter fra hjemlandet Russland. Som voksen drømmer hun seg vekk fra livet hennes som tjenestepike, og retter blikket mot stjernene. En dag kommer Caine (Channing Tatum) med flyvestøvlene sine og plukker henne opp til det ytre rom og vekk fra denne tilværelsen, men det er ikke det som er årsaken. Han er nemlig en eks-militær, genetisk mutert våghals som har nettopp reddet henne fra en gjeng romvesener og forteller at hun har en genetisk signatur som gjør henne særdeles viktig, nesten som en «chosen one», i et intergalaktisk maktspill.
Bare beskrivelsen av filmen kan virke litt forvirrende, for filmen er et kolossalt rot. Den ble forskjøvet et halvt år og jeg lurer på om studioet hadde en hånd i det. Gjaldt det å pakke ned en gigantisk og mytologisk fortelling, ned til en generisk blockbuster på 2 timer? For den feiler der også, da det er helt umulig å få med se på hvilken planet (bokstavelig talt) historien finner sted. Den prøver å redde seg ved å introdusere oss for innviklete bakhistorier, regler, reinkarnasjon, romskip, familietrøbbel og mange andre elementer (mange av de i New Age-troper) i scener som skriker “exposition”. Med andre ord er hele filmen en rekke scener kun gitt for å forklare hele universet filmen finner sted i og det er jo nesten paradoksalt at en film som vil gjerne at jeg skal forstå alt, likevel makter å være så forvirrende.
Vi blir sittende sammen med Jupiter (hovedkarakteren), som måper og stiller alle spørreord som finnes. Jeg kan ikke si på skuespillet om hun blir noe klokere, men det blir ikke jeg. Når vi først snakker om Jupiter, så er hun (og de andre karakterene forsåvidt) mer levende på filmplakaten enn på kinolerretet. Hvem kom med avgjørelsen å ha Channing Tatum og Mila Kunis som hovedrolleinnehavere? Førstnevnte er god i komiske roller og gjorde en eksemplarisk prestasjon i Foxcatcher, mens Mila Kunis er ikke så verst i Black Swan. Var det fordi Mila Kunis må levere to russiske replikker og hun tilfeldigvis kan russisk? Eller hva med Channing Tatum? Var det musklene? For det hjalp ikke med hvor fjong han så ut i denne filmen. Sammen blir det katastrofe. Her har de like mye kjemi som Orderud-familien.
Alle karakterene er kjedelige, endimensjonale og ingen av skuespillerne gir noen interesse av å være med i filmen. Jeg tror ikke på et eneste ord de sier, noe som gjør det vanskeligere å selge når filmen er full av fiksjonelle navn. De slet med det i John Carter, men dette er et helt nytt nivå. Til og med Eddie Redmayne, som nå gjør en helt fremragende og mesterlig innsats som Stephen Hawking i The Theory of Everything, får en grådig, merkverdig og monoton skurkerolle, som prøver på en Gudfaren-tilstedeværelse med sin utydelige, hese hvisking for å forklare sin grandiose plan om å høste jorden. Han blir like mektig som en våt sokk. Jupiter og Caines forhold er så underutviklet, så lite spennende og føles ute av sin plass. Vi får til og med servert så grøssende dårlige dialogscener, som når han sier han er mer hund enn menneske og Jupiter svarer med «I love dogs», som selvsagt er introen til deres forhold.
Ja, Jupiter er en helt elendig karakter. Hvorfor Mila Kunis? I løpet av filmen er hun priset og referert til som en kongelig, som en viktig brikke i det intergalaktiske spillet, men hun lærer absolutt ingenting. Hun blir bare kastet fra action-scene til dialogscene og tilbake til en annen action-scene, med flere kostymeskift i mellomtiden, uten å få en karakterutvikling i det hele tatt. Gjennom livsfarlige scener, ute i verdensrommet og nær flammehav, har hun fremdeles make-upen på, hestehalen godt strammet slik den var fra filmens begynnelse og ingen tydelige skader i det hele tatt. Hun er like praktfull og skjønn som før, mens Caine ender opp med kutt og sår, til tross for å ha vært med henne store deler av filmen. Sorry, den kjøper jeg ikke.
Wachowski-søskenparet har hatt en litt ujevn karriere, men deres siste verk Cloud Atlas (2012) fikk ikke nok respekt den fortjente. Roger Ebert kalte den en av de mest ambisiøse filmene noensinne og rangerte den som en av årets beste. Med tre timer lang spilletid og et spenn over seks ulike tidsperioder i historien, får den frem et mektig, mytologisk epos. Det var dette jeg ønsket å se i Jupiter Ascending, men det vi får er et fabelaktig univers, slik de allerede er gode på, pakket sammen på to timer. Det er så mange gode ideer gjemt i denne filmen, som kunne blitt en god sci-fi-fantasy.
Den briljerer på det visuelle og er helt spektakulær å se på. Michael Giacchinos score er det mest symfoniske han har gjort, mens make-up og kostyme er utrolig nydelig og med utallige detaljer fra filmens gigantiske univers, som virker så planlagt og gjennomtenkt, men faller ned i denne tykke grøten. Lyddesignet er meget kult, men noe kjedelig (med praktisk talt samme lydeffekter fra plasmapistolene i Halo-universet). Jeg synes synd på alle som jobbet hardt på det tekniske, men som faller død om i det store bildet.
Jupiter Ascending var en film jeg desperat ønsket å like. Et stort, mytologisk verk, med mange spennende ideer, produksjonsdesign og fantasien skrudd opp på det høyeste. Selv om ideene er der, blir dette et forvirrende rot, hvor man sitter i stolen og spør seg selv hva som skjer, hvorfor det skjer og undrer på alt, uten å bry seg om noen av karakterene eller situasjonene de befinner seg i. Dette var en film jeg ville så gjerne skulle snu opp karrieren til Wachowski-søskenparet, men dette ble dessverre årets skuffelse.
