Sils Maria – Regi: Olivier Assayas – Frankrike/USA/Tyskland/Sveits/Belgia – 2 t. 4 min.
Sils Maria tar for seg et interessant tema, men stikker ikke dypt nok.
På samme tidspunkt som Birdman ruller over norske lerret, entrer Sils Maria, en film som også handler om en falmende skuespillerkarriere. Vi følger Maria Enders (Juliette Binoche), en erfaren skuespiller som har satt spor i teaterhistorien med sin rolle som Sigrid i den nylig avdøde Wilhelm Melchiors klassiske stykke, Maloja Snake. Det er 20 år siden hun jobbet med stykket, og i forbindelse med Melchiors død blir hun tilbudt å være med på en nyoppsetning, der hun skal spille rollen som elskerinnen til den unge Sigrid, Helena, som hun spilte mot i originaloppsetningen. Rollen som den middelaldrende Helena byr på bebreidelser over egen livssituasjon, alder og identitet.
Stilen i filmen virker klønete og umoden. Det er kinematografiske grep som utføres halvveis og motivasjonsløst, virkemidler som virker i alle retninger, og en flust av uinteressante og uoversiktlige sideplot. Det virker som om regissøren prøver å skjule symbolikken og parallellene ved å gjøre replikkene overfladiske, men forsøket på å la kjernen i tematikken være usagt virker mot sin hensikt, og avslører hvor grunn filmen egentlig er.
Filmen har et realistisk utseende, men troverdigheten brytes av stive replikker og detaljer, som også får filmens budsjett til å virke lavt. Et godt eksempel på dette er scenen der Jo-Ann (Chloë Moretz) deltar på et talkshow der lydarbeidet i dialogen mellom henne og intervjuer er usedvanlig dårlig utført. Applausen til publikum kunne tilhørt en Tim & Eric-sketsj.
Sils Maria er en skuespillerdrevet film. Plottet har nærmest ingen fremdrift, og alpemiljøet de befinner seg i byr ikke på stort annet innhold enn fine bilder. Det er verken skuespillerprestasjonene, eller måten dialogene er skrevet på, som er hovedproblemet. Det jeg tror gjør filmen så uengasjerende er at vi følger Maria og hennes personlige assistent, Valentine (Kristen Stewart), istedenfor Maria og Jo-Ann. Jo-Ann er en dynamisk og spennende karakter, på alle måter den motsatte av Maria. Valentine fungerer ikke som annet enn en forlengelse av Maria, en som er til for at Maria kan uttrykke følelsene sine gjennom dialog.
Det blir, uelegant nok, ikke lagt skjul på at filmens handling gjenspeiler det fiksjonelle skuespillet som skal settes opp på nytt. Hvorfor man ikke kommer nærmere inn på Jo-Ann, motparten til Maria både i skuespillet og livet, er et under for meg. Det er derfor ikke bare Moretz’ friske og overlegne måte å spille på jeg savner. Karakteren hennes er den mest interessante i filmen, ved siden av Maria, og burde fått lenger spilletid. Det verste er at jeg tror regissøren selv er klar over dette, og prøver å presse inn så mye som mulig av Jo-Ann inn i siste del av filmen. Dette virker overveldende og desperat, i og med at filmen til da har vært stillestående i sitt handlingsforløp.
Jeg vil se mer av Chloë Moretz’ gnistrende ungdommelighet fremfor Kristen Stewarts iPad og sarkastiske grynting. Dette hadde sannsynligvis gjort plottet mer fokusert, og forholdet mellom de to hovedrollene i teaterstykket mer interessant.
