Filmens magiske tiltrekningskraft og kreativitet er noe som ikke kun er forbeholdt Hollywood, men en kunstform som har tatt hele verden med storm. Derfor har vi i Jump Cut valgt å dra hele verden rundt for å vise eksempler på gode filmer fra hele åtti land.
Vals med Bashir (Vals Im Bashir) – Regi: Ari Folman – Bridgit Folman Film Gang / Les Films d’Ici, m.fl. – 1 t. 30 min.
Vals Im Bashir er for meg en av de mest interessante filmene som er lagd siden 2000. Det er ikke animasjonene eller historien som gjør den til det, men det faktum at det er en dokumentar, og en svært anerledes måte å fortelle en såpass personlig historie.
For det er en veldig personlig historie som fortelles. Filmskaper Ari Folman bruker filmen til å reflektere over sin tid i Isreael Defence Force (IDF) under krigen i Libanon, mer spesifikt under massakeren i flykningeleirene Sabra og Shatila. Gjennom samtaler med gamle venner og veteraner og flashbacks utforskjer Folman sinne minner, eller sine mangler på gode minner, om den brutale krigen. Alt sammen animert.
Jeg husker godt når denne filmen først kom ut, og diskusjonene den skapte, kanskje bare innad i min egen sirkel av bekjente, hvorvidt man faktisk kan kalle en film som dette for dokumentar. Sant nok, vi får aldri se “virkelige bilder” her, men hvor ofte får man sett det i en dokumentar uansett? I mitt hode er det ingen tvil om at dette er en dokumentar. Man kunne ha gått for den “vanlige løsningen” med rekonstruerte bilder som illustrerer samtalene, men jeg tror ikke filmen da hadde fått samme slagkraft. Man kunne ikke ha utforsket temaet om minner like godt.
Det faktum at Folman i filmen utforsker minner, spesielt sine egne minner, kan førte til et par problemstillinger. Filmen gir ikke akkurat et nyansert syn på konflikten i Libanon, men man kan heller ikke forvente noe annet når intervjuobjektene stort sett består av gamle kamerater Folman hadde i sin tid i hæren. Filmen utforsker hvordan de taklet den grufulle virkeligheten som er krig. Akkurat her fungerer også animasjonene bedre enn hva “virkelige bilder” ville ha gjort. Animasjonene representerer det soldatene selv oppfatter at de så. Hvordan de selv konstruerte en annen virkelig enn den de kanskje så for å rettferdiggjøre seg selv for handlingene.
To ganger så langt har jeg opplevd å ha Valts Im Bashir på pensum, en gang på VGS og en gang på universitetet, noe jeg er glad for. Dette er en film som alle sammen bør se minst en gang. Om man liker den eller ikke får være opp til hver enkelt, men at det er verdt å diskutere de synspunkt filmen presenterer er det ingen tvil om. Slikt sett har Ari Folman lykkes i å ta opp spørsmålet om hvordan unge soldater takler det som skjer rundt de.
Slike spørsmål er vanskelige å stille, og enda vanskeligere er det å finne en god måte å fremstille de i en dokumentar, men jeg føler at Ari Folman har greid det. Han har maktet å skape en film som er verdt å se, og ikke minst en som er verdt å diskutere. Som jeg har nevnt tidligere er denne en svært personlig film, og det vil nok være veldig personlig hva man får ut av den, men det er også noe av det som gjør den såpass unik som dokumentar.
