Amazonia – Regi: Thierry Ragobert – Frankrike/Brasil – 1 t. 22 min.
Et transportfly flyr ut av en flyplass i Brasil. Sammen med diverse sirkusgjenstander i bagasjerommet er en liten capuchin-ape, som har levd hele sitt liv i fangenskap. Flyet krasjer i Amazonasregnskogen og vår helt, apen, overlever og kommer seg ut av buret sitt. Nå er det opp til han å utforske denne nye jungelverdenen han aldri har sett før.
Amazonia er kanskje en familiefilm på papiret, men fremst av alt er dette en 3D-odyssé. I krystallklare 4K-bilder får man de flotteste jungelbildene en kunne drømme seg om. Hver scene er som et profesjonelt naturbilde i National Geographic og selv om det er en fiktiv fortelling, hvor apen har en klar (om noe enkel), karakterutvikling, har filmen også det dokumentariske preget, ved å la kameramennene bare bli i regnskogen og observere alle dyr og insekter som krabber rundt. Dette er en stor observasjon av det unike og nydelige dyrelivet.
CGI brukes ikke for å få skape frem dyrene. Det er ekte dyr i ekte farer. Filmen er jo også fiktiv, så det at apekatten må fra A til B, gjennom farer og utfordringer, får hele denne produksjonen til å fremstå som særdeles imponerende. To og et halvt år ble brukt på gjennomføringen, og det første halvåret var kameramennene i tett samarbeid med capuchin-apen, slik at han skulle bli vant til å ha en gigantisk kameralense tett opp til fjeset. Det er ikke ulikt dokumentarfilmen Winged Migration, hvor mye tid ble brukt sammen med fuglene fra og med fødselen deres, slik at helikopteret kunne trygt fly sammen med fuglene mens de migrerte over kontinentene, uten at de ble redde eller fløy unna. I Amazonia er capuchin-apen så trygg rundt kamera at man skulle tro det var en person i mocap-drakt, slik som apene i de nye Planet of the Apes-filmene.
Til tross for de flotte naturbildene, er jo ikke dette en dokumentar. Historien er på enkleste, og kaster inn et miljøbudskap som ikke passer så godt inn som de skulle ønske. Det blir for kjedelig å se på og de 82 minuttene med spilletid føles dobbelt så lange. Den sliter med balansen på å fortelle fiksjon og hvor hardt den prøver å være en dokumentarfilm. Noen bisarre valg blir gjort, slik som under flykrasjet overlever piloten, men bare forlater flyet, uten en skramme, uten at vi hører noe mer til ham underveis i filmen. Og på et tidspunkt havner også apen vår inn i en stamme med mange capuchin-aper, og jeg får problemer med å holde styr på hvem som er hvem. Med en så lang produksjonstid ser det ut som om tiden ble mer brukt i regnskogen enn på manuset. Selvsagt er det veldig mye som ikke kan planlegges, da det er umulig å fortelle apen hva han skal gjøre i henhold til historien, og uvær og utfordringer har en begrenset kontrollfaktor, men hvorfor gjøre filmen til en fiksjonsfilm, da? Ved å bruke dokumentarsjangeren, som Ragobert har erfaring med fra før av i Den hvite planeten (2006), hadde denne filmen vært en innertier.
Elsket du Planet Earth, vil du nok nyte Amazonia. Se den på kino eller på den største TV-en og det beste av hjemmekinoanlegg du er i besittelse av. De skarpeste bildene og de fantastiske lydeffektene er helt gull. Det er slik filmen må oppleves, med den tilstedeværelsen den gir oss, til tross for den kjedelige, unødvendige, irriterende og simple fiksjonsfortellingen den rammer seg rundt. Amazonia er mer som en testvideo, som passer aller best på de nyeste, høyoppløselige TV-ene på Elkjøp.
