Gemma Bovery – Regi: Anne Fontaine – Frankrike – 1 t. 39 min.
Bakeren Martin lever et rolig liv i Normandie. En dag flytter det et engelsk ektepar til nabohuset, og Martin, som er en stor litteraturelsker, blir oppmerksom på navnene deres. Gemma og Charles Bovery, akkurat som i den klassiske romanen Madame Bovery av Gustave Flaubert. Dette gjør ham veldig interessert i denne kvinnen, som deler dette navnet og observerer at hun ender opp i situasjoner som Madame Bovery, spesielt når Gemma forelsker seg i en lokal student.
Filmen er adaptert av en grafisk novelle med samme navn, som igjen tar for seg en historie med likheter til romanen Madame Bovery. Uten noen forkunnskaper om disse to verkene, sanser jeg at mye dybde falt utenfor de 99 minuttene vi fikk i denne filmen. Til tross for sjarmerende karakterer, hvor Fabrice Luchini som Martin og Gemma Arterton som Gemma Bovery, gjør de beste prestasjonene, faller det veldig flatt. Nesten alle karakterene er så endimensjonale at jeg ikke kan skrive mer enn en setning om hvem de er som personer, før jeg tar fatt i å beskrive klærne og frisyrene deres. Hver karakter fyller kun en rolle, hvorav enkelte av de kunne bare viskes fra historien uten noen betydning og det er lite utforsking eller utvikling hos dem.
Selvsagt er ikke dette påkrevd for et romantisk drama og/eller komedie, som denne filmen er, men ideene den kaster ut er ganske interessante til å begynne med. Når Martin observerer at Gemma Bovery går gjennom liknende situasjoner som en karakter i en av hans favorittbøker, kan vi stille oss spørsmålene om dette er skjebnebestemt eller om det er et produkt av apofeni (opplevelsen av å oppfatte mønstre og sammenhenger i situasjoner som egentlig er helt tilfeldige). Her har regissør Anne Fontaine (Coco før Chanel) muligheten til å gi oss et dypt innblikk i skjebnen, hvor Martin står på sidelinjen og dirigerer. (Han sier selv i filmen at han føler seg som en regissør, som styrer handlingen etter et manus), men Fontaine gir oss et helt vanlig og ålreit kjærlighetsdrama.
Filmen gir derimot et nydelig bilde av Normandie og naturen rundt. Du kan nærmest lukte den sprø og nybakte duften av brød og croissanter, eller kjenne på nærheten til den eventyrlig vakre Gemma Arterton, spesielt i sine scener med Martin, som kanskje er den mest interessante karakteren i filmen. Kinematografien er varm og naturlig, og gir et særdeles hjemmekoselig preg i butikkene og de ulike hjemmene.
I en film med affære og kjærlighet, blir det med deres uttrykksløse karakterer, en grei fortelling med individer du ikke bryr deg om. En enslig tåre er tydeligvis nok for å uttrykke tristhet i Gemma Bovery, som gir meg ikke så veldig mye å relatere til. Ideene er der, og ble garantert bedre fortalt i kildematerialet, men selv om flere tekniske aspekter hever (no pun intended) filmen, er dette ikke noe mer enn et greit kjærlighetsdrama. Langt fra brød og sirkus til folket.
