St. Vincent – Regi: Theodore Melfi – USA – 1 t. 42 min.
Lasaron, horebukk og svindler er alle gode beskrivelser av Vinnie (Bill Murray). Denne aldrende festløven tilbringer dagene sine på travbanen eller den lokale strippeklubben, i en tåke av alkohol. Men da en flyttebil kolliderer med bilen hans møter Vinnie hans nye naboer Maggie og sønnen Oliver. Vinnie blir omsider Olivers barnevakt. Hans hedonistiske tendenser endrer seg lite, men Oliver finner en venn i ham.
Man kan ikke unnvære seg å merke at St. Vincent er formet rundt Bill Murrays persona. Det finnes et hav av eksempler hvor Murrays eksentrisiteter blir utnyttet, men i St. Vincent er det en mangel på andre fargerike karakterer og det er et for tydelig fokus på Vinnie-karakteren. Narrasjonen lider av dette og som resultat er filmen tam uten Murray. Innfallsvinkelen er et karakterstudiet, tross dette er lange scener der vi følger andre mindre utviklende karakterer. Filmen tør ikke å være ironisk, og det blir dermed kjedelig som følge av et manglende fokus på Vincent (Altså St. Vincent).
Variasjonene på filmer med dysfunksjonelle, men positive familierelasjoner som tema er endeløse. Hvis alternative menneskerelasjoner er rammeverket for verket ditt, følger det derfor med at narrasjonen må også være alternativ. St. Vincent er en tydelig klassisk Hollywood-fortelling, man spår utfallet i alle scenene med urovekkende presisjon. Som resultat er filmen det den utgir seg for å være, nemlig alternativ. Det er ikke kun at filmens tema er noe oppbrukt som er problemet, men eksemplene på filmer som tar for seg en mer realistisk familieenhet bedre er også bunnløs.
Konklusjon: St. Vincent forsøker å danne en mal på en sjanger familiefilm der det ikke lar seg gjøre. Karakterstudiet i en familieenhet feilet på grunn av dens mangel på fargerike og utviklede karakterer. Bill Murray spiller seg selv og som alltid er han fornøyelig på det store lerretet. Men dette er dessverre ikke nok til å redde filmen.
