Det er en kunst å få en film basert på en attraksjon i en fornøyelsespark til å ikke føles ut som en lang reklamefilm. Sant nok, de eneste sammenligningene jeg kan huske på toppen av hodet er Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl (2003) og The Haunted Mansion (2003). Kun en av disse var forøvrig verdt å se. Brad Bird har tatt sitt andre steg bort fra animasjon, og har levert en helt OK eventyrfilm.
Tomorrowland er en by i en alternativ dimensjon hvor man har samlet verdens beste vitenskapsmenn, kunstnere og ingeniører. Deres mål er å skape en bedre fremtid. Dessverre har noe gått galt. Casey Newton (Britt Robertson) er et ungt geni som blir rekruttert for å komme seg til Tomorrowland og “reparere fremtida”.
På tross av at dette er en film som på mange måter handler om fremtiden, føles det ut som om den kommer litt for sent. Et viktig bakteppe i filmen er at verden står ovenfor “gjensidig ødeleggelse” av atomvåpen. Filmer spiller mye på håpløsheten man følte når den kalde krigen var på sitt kaldeste. Dette er en følelse vi som ikke har opplevd denne tiden dessverre ikke helt er i stand til å forstå. Vi har rett og slett ikke referansegrunnlaget. Det er synd, for det legger en liten demper på filmens klimaks, da det spiller på nettopp denne følelsen.
Skuespillet i filmen er helt OK. Britt Robertson gjør en god hovedrolle, og George Clooney passer greit som bitter gammel vitenskapsmann som sliter med det han har gjort. Filmens yngre skuespillere gjør også relativt gode roller, de blir i alle fall ikke irriterende, som barneskuespillere dessverre ofte ender opp med å være.
Jeg har egentlig ikke så mye å utsette på filmen. Den er nok underholdende for sitt publikum, problemet er bare å finne ut hvem disse er. Mellomstore barn finner nok sikkert litt glede i sci-fien, mens de litt eldre vil nok kreve en film med litt mer substans. Alt i alt kan jeg ikke si mer enn at den er OK. Den gjør ingenting galt, sånn egentlig, men den gjør heller ikke noe spektakulært.
