To år har gått siden Beca (Anna Kendrick) sammen med korgruppen Barden Bellas vant første prisen i den landsomfattende a cappella-mesterskapet. Etter at Fat Amy med et uhell revnet om kjolen sin, slik at hennes private deler ble fullt synlig, under en opptreden hvor presidenten var tilstede, faller hele deres image sammen, og de blir nektet å delta i fremtidige konkurranser. Men det er ingenting i regelverket som sier at de ikke kan delta i verdensmesterskapet, noe de selvfølgelig setter seg ut for å gjøre.
Som man kan forvente er oppfølgere som regel til dels mye svakere enn originalfilmen, og Pitch Perfect 2 er ikke noe unntak dessverre. Og da spesielt med tanke på hvor morsom filmen prøver å være, ved å spille ytterligere på horrible stereotypier, som var underholdene nok i den første filmen, men som de her bare har pulja på med. Som for eksempel det at det eneste som kommer ut av den latinskamerikanske kormedlemmets munn er deportasjonsvitser. Og enda verre er det når hele koret skal overnatte i et telt og halve gjengen begynner ut av det blå med ønsker om å ”eksperimentere”. For å si det sånn er det i hvert fall et stort steg tilbake for feminismen.
Skurkene er dessverre likeså, fordi hovedkonkurrentene til Barden Bellas er den tyske korgruppen Das Sound Machine, og slik som under en viss krig blir de fremstilt som den iskalde fienden, mørkkledde med sine mekaniske bevegelser og tykke aksent, som de til og med har når de synger engelske sanger. Og til sist må jeg nok si at jeg er temmelig lei av å hele tiden bli fortalt at Fat Amy (Rebel Wilson) er feit, fordi jeg kan si på det rene at hvis hun ikke hadde vært overvektig så hadde ingenting av hva hun hadde sagt vært morsomt.
Men jeg må dog innrømme at musikken er god, men det er vel egentlig en selvfølge, siden det er musikken vi har kommer for å høre, så ja, den leverer der. Det er bare trist at filmen inneholder så mange sidehistorier som ikke kunne vært mer kjedeligere og banale, som for eksempel Becas jobb som praktikant for et plateselskap som skal produsere en Snoop Dog-juleplate, eller de andre kormedlemmenes banale og pinlige kjærlighetsforhold.
Filmen er regissert av Elizabeth Banks, som spiller en av de to a cappella-kommentatorene som kommenterer alle opptredenene. Og jeg håper at hun fra nå av holder seg til komedieroller der hun hører hjemme, fremfor denne middelmådige regien, som jeg ser for meg var er fornøyelse for de kvinnelige skuespillerne å ha en kvinnelig medskuespiller og venninne som lar dem tøye grensene. Men dessverre var det ikke noe gøy for meg.
Jeg skulle ønske det var et større fokus på selve konkurransen. De kunne ha brukt samme formelen som Dodgeball, med en over-the-top skurk, og en haug rare lag som våre heltinner må kjempe mot. I hvert fall da hadde filmen vært spiselig. I tillegg er det jo også hvor rart folk i dette universet tar a cappella så seriøst at presidenten får lyst til å se det. Men det positive er jo at karakterene i filmen faktisk adresserer dette ved å faktisk tenke på at de har et liv og karriere etter de har uteksaminert fra college.
Men som jeg har sagt er det ikke historien vi er kommet for å se. Nei, det er så klart sangnumrene som ikke skuffer. Man kan sammenligne det med tidlige musikalfilmer på tyve- og trettitallet, hvor selve plotet kun fungerte som en transport mellom de overdådige musikalnumrene, og Pitch Perfect er beviset på at vi har gått hele åtti år tilbake i tid.
