Når man går til en katastrofefilm på kino er man ganske klar over hva det er man går til. Man forventer å få en syltynn historie på toppen, med masse digital ødeleggelse på bunn. Spørsmålet er bare om filmen selv er klar over dette.
California venter på et jordskjelv, i følge eksperter bør det ha kommet for omtrent 100 år siden. Når jordskjelvet endelig kommer er det massivt, mye større enn hva alle hadde forventet, og det jevner omtrent hele vestkysten av USA med jorden. Ray (Dwayne Johnson) er redningsflyver. Familien hans er midt i smørøyet av katastrofen, og må reddes.
Regissør Brad Peyton har taklet overgangen fra halvgode barnefilmer (Cats & Dogs: Revenge of Kitty Galore fra 2010 og Journey 2: The Mysterious Island fra 2012) til massiv katastrofefilm ganske godt. Effektbruken i San Andreas er godt gjennomført og ødeleggelsene som følge av jordskjelvet er enorme og ser spektakulære ut. Men det er stort sett alt som er bra med filmen.
Skuespillet er så som så, ingen gjør det direkte dårlig, men det er ingen som gjør noe direkte minneverdig heller. Dwayne Johnson er seg selv lik, han er muskelmannen som gjør det umulige mulig, mens 29 år gamle Alexandra Daddario ikke er helt overbevisende i rollen som en jente som skal flytte for å begynne på college.
Det er litt synd at filmens mest urealistiske trekk er historien. Tilfeldighetene står i en lang kø og bare venter på å skje. At det er disse som skal trekke meg ut av historien er jo egentlig litt merkelig når man ser helikoptre som navigerer seg gjennom trange kløfter og fallende skyskrapere.
Filmer som San Andreas er noe man aller helst bør oppleve på kino. Med mindre man har tidenes hjemmekinoanlegg er det kun på kino man kan oppleve katastrofefilmer slik de bør oppleves, med masse lyd, halvgode 3D-effekter og en bøtte med popcorn. For hjemme på en TV-skjerm er filmen lite verdt.
