Etter to halvkrampete forsøk på ambisiøse storprosjekter, er jeg veldig spent på Wachowskienes (The Matrix) grandiose sci-fi/dramaserie i samarbeid med Netflix. Sense8 er en enda et gigaprosjekt med skyhøyt budsjett og bremsevaieren på kreativitetstoget kutta.
Sense8 tar for seg åtte forskjellige individer fra åtte forskjellige byer rundt om i verden, som alle er godt utfylte stereotypier med sterke karaktertrekk. Disse åtte menneskene har en forbindelse med hverandre, noe i likhet med limbisk resonans. Som tittelen på første episode (Limbic Resonance) tilsier, så er dette en introduksjon til hele universet disse menneskene deler og lever i. Vi blir introdusert for en narkoman dame som ”føder” disse menneskenes forbindelser. Disse menneskene eksisterer fra før, men plutselig blir de del av et større empatisk nettverk alle de åtte er en del av.
Karaktergalleriet er velkjent og spiller på klisjeer eldre enn de innerste varene i fryseren min. Første halvdel av episoden satt jeg med fingertuppene godt planta i armlenene på stolen min – jeg orka ikke at det magiske tallet skulle være deres nedfall. Noe av dialogen var ganske tilskrudd, det var ikke som om skuespillerne overspilte rollene sine, men som om karakterene skulle være sånn. Jeg ble litt paff og kom til å tenke på at dialogen i The Matrix er ganske one-liner basert og harry, men åpenbart alt vi ville ha på 2000-tallet. Jeg ble livredd for at de skulle resirkulere noe vi alle ærlig talt har vokst i fra. Og da snakker jeg ikke om at Matrix er kjipt, men at techno, raske briller, skinnkapper, utrykksløshet og uttrykk som ”cyberspace” er jævlig vanskelig å gjøre kult i dag.
Etter hvert som jeg så mer, fikk jeg en følelse av at jeg så en slags tegneserie.
For ved å skru til alle karakterene litt ekstra, ble de som karakterer fra en tegneserie, de spilte på sin egen stereotypiske klisjé og ble en slags opphøyning av seg selv. Det var i tillegg en del overdrevet blod, sterke farger og kontraster, nesten litt Rodriguez-aktig (Planet Terror, Sin City). Deres urealistiske handlinger ble mer og mer rettferdiggjort, og jeg kunne etterhvert klare å leve meg inn i karakterene.
Konklusjonen er at jeg er litt tvilsom, men håpefull til hele denne serien og jeg skal gi det en skikkelig sjans og faktisk se hele greia mens jeg skal skrive om hver bidige episode bare for deg som leser det her akkurat nå! Så hold deg oppdatert, for jeg tror Sense 8 kan ha noe for seg. Jeg er i hvert fall veldig spent på fortsettelsen, og håper Wachowskiene har hatt tunga rett i munnen, for dette konseptet er fett.
