Jeg har begitt meg ut på neste episode av Sense8. Skepsisen min opprettholdes og nærmest dyrkes, samtidig som jeg har blitt litt mer gira og nysgjerrig.
Okei, nå begynner det faktisk å bli litt mer spennende. Nå har jeg fått litt mer innsikt i karakterene, og de er ikke nødvendigvis mer komplekse, men det er gøy hvordan de har brukt såpass mange rasjonelle karakterer som nå skal hanskes med veldig urasjonelle ting. Selv om dette er nok et gammelt triks, så gjør det ting ganske spennende. For å holde på meg må de selvsagt komme seg ut av dette sporet, men som en inngang til historien holder det på meg. Episode to går litt i dybden i et fåtall av karakterene, uten å totalt glemme de andre. Jeg syns det blir noen krampetak rundt de andre karakterene, som for å bare minne oss på at de er med. Det hadde ikke trengtes for min del, men det gjør jo sitt for å holde på spenningen, så vi vet at vi har mer til gode.
En annen ting jeg har tenkt litt på gjennom begge episodene er at det ikke føles som om det er individer som snakker, men individer som snakker på vegne av ”gruppen” de kommer fra. Vi har lesbiske aktivist-feminister, politimenn med grumsete historier, svarte i ghettoen, asiatiske businesskvinner, afrikanere i fattigdom, skuespillere med hemmeligheter, innadvendte b-mennesker, kriminelle med farskomplekser osv. Vi har altså dekket et bredt spekter med grupper det kan være spennende å gå inn på, men lett å gjøre noe man har sett før. Det er i klassisk wachowski-ånd en konspirasjonsteori om at minoriteter med evner utover staten må utslettes ála sånn som de utvalgte hackerne i The Matrix. Disse er også utvalgte, hun ene er til og med en tidligere hacker! Referanse til at hun i gamle dager drev med Matrix-greier? Neppe. Hele denne nittitalsskepsisen og ”What if???”-tankegangen med hackere, raves, psykedelisk dop osv. gjør meg nesten litt nostalgisk. Denne episodens favorittsitat: “Drugs are like shoes. Everyone needs them, but they don’t always fit.”
