Jeg har noe jeg må innrømme: dette er min første Bergman-film. Som en filmstudent er dette kanskje litt skandaløst. Jeg burde kanskje skamme meg litt. Men men, what ever, jeg har nå kastet meg ut i Bergmans filmografi, og det virker som at jeg hoppet uti på den dype enden.
Persona, en ganske komplisert film om sykepleieren Alma (Bibi Andersson), og Elisbeth Vogel (Liv Ullmann), en skuespillerinne som ikke lenger snakker. Alma har fått oppgaven å ta seg av Elisabeth. De reiser til Doktoren (Margaretha Krook) sitt sommerhus. Alma har lange samtaler med Elisabeth der hun deler sine dypeste hemmeligheter. Hun får aldri svar, og gradvis begynner Elisabeth å ta til seg deler av Alma sin personlighet, og hun begynner å få sympati for henne.
Som sagt så er Persona en ganske komplisert film. Kanskje litt for komplisert? Det er i alle fall en film man må se flere ganger for å virkelig plukke opp alle subtiliteter. Og det er kanskje en bra ting, det synes i alle fall jeg. Det er gøy og se filmer der man faktisk må jobbe litt.
Men kompleksiteten jobber også litt mot filmen; i alle fall for meg som bare har sett den en gang. Jeg hadde for eksempel litt problemer med å la meg fange av Alma. Mangelen på sympati for en hovedkarakter er ofte uheldig. Jeg synes også at filmen mistet en del av det gode flyten den hadde i andre akt da vi begynte å nærme oss slutten og tredje akt. Det er selvfølgelig mulig at jeg ikke har disse problemene når jeg ser filmen igjen.
Men det meste er veldig bra. Bergmans regi er god og kreativ. Det er mange gode idéer her. Bibi Andersson gjør en svært imponerende jobb, det kan umulig være en lett oppgave være den eneste karakteren som snakker i en dialogscenene.
Persona er kanskje ikke en god representasjon av hvordan en typiske svensk film er. Men det er definitivt en av de beste svenske filmene jeg har sett.
Persona – Skrevet og regissert av Ingmar Bergman; med Bibi Andersson og Liv Ullmann. Spilletid: 1 t. 24 m. Land: Sverige. År: 1966
