Jafar Panahi ble i 2011 dømt til seks års fengsel for å ha konspirert mot det islamske regimet, og fikk i tillegg forbud mot å regissere eller produsere i tjue år. Da bestemte han seg for å lage denne filmen, Taxi Teheran, som er et kraftig spark mot de som prøver å dra han ut av kjøpesenteret han akkurat ble kastet ut av. Altså kjøpesenteret ytringsfrihet som blir patruljert av konservative Securitas-vakter med skikkelige daddy-issues.
Taxi Teheran vant i 2015 Gullbjørnen for beste film, og med god grunn. Vi er med Panahi, som selv er i hovedrollen, på en rundtur rundt i Tehran. Alt skjer i realtid, og realismen ligger tungt i forsetet på filmen. Vi møter helt forskjellige karakterer som Panahi plukker opp rundt omkring i byen, alle har hver sin kommentar til det strenge sensurregimet i Iran. Skuespillet er helt upåklagelig, jeg er fortsatt ikke helt sikker på om skuespillerne er innleid eller ei. Panahi klarer å skildre virkelighetens Iran og menneskene i landet på en god og troverdig måte.
Vi møter en søt videoutleier, som selger ulovlige DVD-filmer i shady bakgater i Tehran. Da snakker vi salg av – i vestlig formening – helt streite DVD-filmer på samme måte som et par kilo kola. Svetten pipler i panna hans. Men, nå skal ikke jeg sitte her og ramse opp alle de eksentriske karakterene vi får møte, men det jeg skal si er at de har alle hvert sitt stikk til Irans strenge sensurregime. Det er spesielt stikk til hvor bortgjemt og glemt de kulturelle verdiene er.
Filmen er en slags desperat proklamering til hvor vakker og fantastisk filmkunsten kan være, Panahi er virkelig forelsket i film, og det forteller han oss gjennom Taxi Teheran. Et godt eksempel er da niesen hans, Hana, skal fortelle han om et filmprosjekt de har på skolen. Hun ramser opp hvordan filmen skal være, og hva som ikke skal være i den. De skal bare vise virkeligheten, har læreren sagt, men hvis virkeligheten blir stygg og problematisk kan de ikke ha med det.
Avslutningen på filmen er gjort veldig godt, jeg har skikkelig lyst til å si det, men jeg skal ikke det, for da er det større sannsynlighet for at dere MÅ se den på kino. Og det anbefaler jeg absolutt, en veldig viktig film å få med seg. Ikke at man ikke vet at Iran er fucka, men Panahi klarer å få det frem ved hjelp av veldig gode og relaterbare eksempler som vi ikke kjenner oss igjen i, og derfor kan lære noe nytt. Alt vi tar for gitt blir problematisert, så kom deg på kino.
Taxi Teheran – Skrevet og regissert av Jafar Panahi; med Jafar Panahi. Spilletid: 1 t. 22 m. Land: Iran. Premiere: 16. oktober 2015. Aldersgrense: 9 år
