Historien alle kjenner til. Mannen som ingen kunne stanse. Mannen som overkom kreften og vant Tour de France syv ganger på rad, den eneste i historien til å gjøre det, og inspirerte folk på globalt vis gjennom Livestrong. Lykken var aldri på hans side, da den irske journalisten David Walsh prøvde å grave etter beviser på at Lance Armstrong vant ved hjelp av prestasjonsfremmende, ulovlige stoffer.
The Program starter med et nydelig bilde av mannen selv, sykle opp en av klatreetappene, men så ryker filmen i et forferdelig tempo, og i løpet av de første 15 minuttene har vi blitt introdusert for de to hovedkarakterene, Armstrongs sykkeldrømmer, deretter dopingen, så får han testikkelkreft, en ekstensiv operasjon, mye behandling og blir bedre igjen. Alt i løpet av det første kvarteret! Dette som skal være den store emosjonelle ballasten for ham sykler vi rett forbi. Allerede da skjønte jeg at denne filmen har vært gjennom en del problemet under skriveprosessen.
David Walsh, journalisten som er på jakt etter å finne bevisene mot Armstrong, er sidestilt og på merkverdig vis dratt frem i filmens andre akt, med malplassert voice-over sånn helt plutselig. Filmen er tross alt basert på hans bok, så hvorfor ikke ha hans fokus fra begynnelsen av? Som en gravende journalistfilm ala All the President’s Men, hvor vi i dette tilfellet ville ha en bedre kjerne, mens sykkelsporten ville vært den overordnede rammen. Dette blir glattet over, sammen med mange andre uhyre viktige og særdeles spennende elementer i historien om Lance Armstrong. Boka ble godt mottatt, men filmen virker som den tittet på Wikipedia-artikkelen om Lance Armstrong og bare fulgte setning for setning helt til filmen skulle slutte.
Dialogen er full av ekspositoriske replikker. Karakterene er helt døve. Dopingtreneren høres jaggu meg ut som en italiensk Tommy Wiseau, mens Dustin Hoffman er sparsommelig brukt, nesten litt unødvendig. Karakteren i filmen med mest, ja, karakter, er Jesse Plemons som Floyd Landis, en av syklisten i Armstrong sitt team, som var en viktig brikke i dopingsavsløringene. Han blir spilt som et noe kompleks individ, som føler skyldfølelse over de handlingene teamet gjør. The Program stikker nesen så vidt innom det moralske, men springer rett forbi slike scener, for å bare fullføre filmen og ta kvelden.
Filmens musikk er “classic punk” på shuffle, men de grafiske elementene og kombinasjonen av ekte Tour de France-opptak og falsk er faktisk kjempeflott brukt. De grafiske elementene, kinematografien og energien til Ben Foster er til tider fantastisk å se på. Synd at filmen bare slutter når historien er over, med lite oppbygging, bare for å fortelle hva denne Wikipedia-artikkelen skrev om Lance Armstrong. Helt flatt og med litt rar struktur. Kanskje filmens kreative sjeler selv tok ulovlige stoffer for å få frem denne filmen, som i sitt hjerte har mindre enn det den ønsker å by på?
The Program lider ikke bare av den samme skjebnen som mange andre nylige filmer, som allerede har solide dokumentarer tidligere utgitt. Dokumentaren The Armstrong Lie har alt The Program ikke har. Denne filmen er bare helt flat, uten sjel, uten god gjennomførelse (seriøst, det er en scene med folk rundt et bord, som er forferdelig tydelig filmet ved separate opptak og re-shoots). Dårlig spenningsoppbygging, ignorerer viktige elementer og er lite engasjerende.
Sjekk ut traileren nedenfor. Det er et prakteksempel på en trailer milevis bedre enn selve filmen. Traileren viser driv, tempo, spennende dopingskandale, potensielle interessante karakterer og solid regi, men dette kommer ikke godt frem i selve verket.
The Program – Regissert av Steven Frears; skrevet av John Hodge; med Ben Foster, Lee Pace, Chris O'Dowd, Dustin Hoffman.
Spilletid: 1 t. 43 m. Land: USA / Frankrike. Premiere: 20. november 2015. Aldersgrense: 9 år
