I år fyller Rocky 40 år. Etter å ha blitt den mest inntjente filmen i 1976 og tok med seg hjem tre Oscarer (inkludert for beste film), kommer vi nå til den sjette oppfølgeren i denne franchisen. Har det blitt kjedelig med enda en Rocky-film? Nei for faen!
Vi hopper inn i et brutalt ungdomsmiljø og blir kjent med den rampete Adonis “Donnie” Johnson. Hans mor finner ham, adopterer ham og forteller at han er sønnen til den avdøde bokselegenden Apollo Creed (som vi kjenner igjen fra franchisen som Rockys motspiller). Donnie har også boksing i blodet og drar til Philadelphia for å oppsøke selveste “Italian Stallion”, Rocky Balboa, i håp om å bli trent av ham. Litt motvillig sier Rocky ja, selv om han selv kjemper mot andre typer motstandere som har kommet med alderen.
Dette høres ut som oppskriften på den helt alminnelige sportsfilmen, men det er mellom disse to karakterene den emosjonelle slagkraften ligger. Det handler ikke om å bli verdensmester i boksing for Donnie, men en kamp han har kjempet hele livet sitt, ved å ha levd i skyggen av en far han aldri møtte. Mens Rocky har et annet liv, hvor nesten alle han kjente er døde og han trenger en annen motivasjonsfaktor i sitt liv. Deres samtaler bringer Creed til nye høyder.
I den bølgen av nye filmer i et franchise som tar i bruk fortellermåte kjent fra tidligere filmer, er Creed et eksempel på dette, slik som vi så nå nylig med Star Wars: The Force Awakens. Det trekker filmen ned, da jeg gjetter meg til hvert eneste plot-point som de må ha for å drive historien. (“Hmm, i løpet av de neste 10 minuttene møter han på en jente som må være en motivasjonsfaktor for…(nabojenta åpner døra) jepp, der har vi henne!”). Kjemien mellom Donnie og henne var ikke helt tolerabelt, og hun føltes som en irriterende byll som vi prøvde å riste av fra en utrolig solid film. Hun er også årsaken til en litt unødvendig sekvens for filmen, som jeg velger å ikke spolere.
Regissør Ryan Coogler gir oss et flott og ærlig blikk på byen Philadelphia. Filmen tar seg tid til å gi oss rolige tagninger av byens innbyggere. Det viser et godt samarbeid med kinematograf Maryse Alberti, kjent fra The Wrestler, særlig i en scene i denne filmen hvor en boksekamp bestående av to runder er filmet i en hel tagning. Hvert eneste slag, hver eneste bevegelse, nøye planlagt men aldri overkoreografert. Brutaliteten er så ekte som det går an.
Musikken er ikke nødvendigvis min smak, men treffer filmens tone perfekt. I motsetning til Star Wars: The Force Awakens, som bruker kanskje litt for mye av Force-temaet (“Binary Sunset”), tar Creed sjakktrekket og holder det så skjult som mulig og spiller det ene temaet (du vet hvilket) ut i det ene øyeblikket hvor dette passer inn. Creed er en film som viser seg frem, men holder tilbake. Den har ikke engang “Rocky” i tittelen (det er en idé andre distributører, slik som oss nordmenn, fant på). Denne baner vei for Creed-familien og Michael B. Jordan, som spiller tittelrollen, selger både det fysiske og det emosjonelle til høye nivåer. Det samme gjør Sylvester Stallone, som reflekterer over suksessen i sitt liv.
Det er ikke boksingen som seirer i denne filmen, men det hjerteskjærende dramaet mellom disse to karakterene. Det falt ingen tåre for meg på verken Inside Out eller Star Wars: The Force Awakens, men Creed, av alle filmer, gjorde det da den gav en reflekterende, rørende og spenningsfylt opplevelse. Og jeg er ikke en gang fan av Rocky-filmene! Dette fortjener en applaus.
Creed – Regissert av Ryan Coogler; skrevet av Ryan Coogler, Aaron Covington; med Michael B. Jordan, Sylvester Stallone, Graham McTavish, Tessa Thompson, Phylicia Rashad.
Spilletid: 2 t. 18 m. Land: USA. Premiere: 15. januar 2015. Aldersgrense: 15 år
