Steve Jobs er den andre filmen om den hensynsløst pragmatiske Apple-skaperen som overraskende nok også heter Steve Jobs (Michael Fassbender). Filmen følger Jobs i forkant av tre store lanseringer frem til lanseringen av iMac i 1998.
Filmen om Steve Jobs er en studie i i’en foran, og mannen bak Mac. Hvem var denne mytiske veganeren som sidestilte kunst og teknologi? Steve Jobs ville at skape et organisk produkt med mangler på samme måte som mennesket, den skulle være lukket og ikke mulig å fikle med. Den skulle være sitt naturlige selv, verdien skulle ligge i dens identitet, ikke i muligheten til å hele tiden kunne forbedre. En slags ”vær fornøyd med det du har”-ideologi. Han var en av de få menneskene som strebet etter noe annet, noe mer, noe nærmest abstrakt utenfor vår gripeevne. I filmen sidestilles han med ikoner som Bob Dylan, John Lennon og Martin Luther King Jr. Filmen prøver tilsynelatende å vise oss hva fellesnevneren deres er.
Filmen kretser rundt Jobs’ næreste relasjoner og hvordan disse menneskene aldri finner det menneskelige de så inderlig ønsker å finne. Mot slutten av filmen setter medstifteren av Apple, Steve Wozniak (Seth Rogen), ord på fellesnevneren jeg nevnte tidligere – ”your products are better than you are” sier Wozniak, og oppsummerer alt Steve Jobs er i filmen. Han lever i en verden hvor han tror at alt ligger i han selv, han klarer ikke se at menneskene rundt han har skapt han i like stor grad som han har skapt seg selv. Her kommer vi tilbake til en slags forvrengt ”ikke la andre hele tiden forsøke å forbedre” og ”vær deg selv”-ideologi. Som også gjenspeiles i hans grandiose tanker rundt Mac’en.
Jeg legger ikke så mye vekt på det filmatiske i denne anmeldelsen, fordi jeg mener at de psykologiske og sosiale fremstillingene er så viktige å få frem for å vise hvorfor og hvordan denne filmen her er skikkelig god. Danny Boyle og Aaron Sorkin klarer å fange essensen av et menneske som Steve Jobs, om det er realistisk eller ei er for meg uinteressant. Jeg tror egentlig ikke autentisiteten spiller noen stor rolle. Da ser jeg heller en dokumentar. Filmen fungerer som noe større enn skildringen av enkeltpersonen Steve Jobs, den fungerer som en skildring av en idealist med uhåndgripelige ideer og evnen til å gjennomføre og forandre. Filmen kunne i bunn og grunn handlet om hvem som helst av de tidligere nevnte ikonene.
Det som gjør denne filmen her så god er uten tvil manuset, regisseringen og skuespillernes evne til å forstå og dykke inn i sine roller. Filmen er intens og spennende med et minimalistisk synth-soundtrack som minner om The Never Ending Story (W. Petersen, 1984). Til tider skiftes det elektroniske soundtracket ut med dramatisk orkestermusikk. Estetikken og kinematografien tidlig i filmen minner om polaroid-bilder og det ser ut til å moderniseres i takt med teknologien i filmen. Filmen handler ikke om hva som skjer på scenen hvor Jobs kan være hvem han vil – men om hva som skjer bak scenen, hvor han konfronteres med hvem han er og må forsøke å forstå seg selv og andre. Ikke bare produktet sitt.
Steve Jobs - Regissert av Danny Boyle; skrevet av Aaron Sorkin; med Michael Fassbender, Kate Winslet, Seth Rogen, Jeff Daniels. Spilletid: 2 t. 2 m. Land: USA. Premiere: 22. januar 2016.
