Alejandro G. Iñárritu er en regissør som ennå hadde tilgode og imponere meg. Han kjenner ikke moderasjon, noe som er tydelig i den skuffende Amores Perros, den forferdelige 21 Grams, og i den ekstremt overvurderte Birdman. Filmene hans er alltid store og pompøse, og ikke minst pretensiøse. Han er i aller høyeste grad en kunstner.
Denne filmkunsten tar han videre i The Revenant, og nå likte jeg det faktisk veldig godt. Hans «gimmick» denne gange er at alt er skutt på location i naturlig lys. Iñarrítu og hans mannskap tilbragte lange dager ute i den iskalde canadiske ødemarken (og i Patagonia i Argentina etter at produksjonen varte lenger enn den canadiske vinteren), dette står det respekt av. The Revenant er kaldt og ekte, og en stor og episk produksjon som burde huskes på lik linje med filmer som Lawrence of Arabia.
The Revenant er inspirert av den sanne historien om Hugh Glass (spilt av en kald og gryntende Leonardo DiCaprio), en del av en gruppe nybyggere som jakter på pels. Glass blir angrepet av en bjørn, og er døden nær. Gruppen bærer han med seg at stykke gjennom det ugjestmilde landskapet før de finner du av at dette ikke lenger lar seg gjøre. John Fitzgerald (spilte av en mumlende Tom Hardy), Bridger (spilt av Will Poulter) og Glass’ sønn, Hawk (Forrest Goodluck) melder seg til å bli igjen med Glass for å se om han kommer seg igjen. Men Fitzgerald lar sin egen grådighet og interesser komme i veien for hans egentlige oppgave; han dreper Hawk og dumper Glass i en kald grav. Men Glass kommer seg ut, og han kommer seg på beina igjen. Han setter ut på en lang ferd gjennom et ugjestmildt landskap fylt med farer som indianerstammer som er ute etter å drepe nybyggere. Han skal hevne seg på mannen som etterlot ham for å dø, koste hva det koste vil.
Dessverre så ender det opp med å bli litt mer stil over substans. Hevnhistorien mangler mye dybde, det samme gjør karakterene. Glass var glad i sønnen sin og han vil ha hevn. Fitzgerald er grådig og ond, og Henry (Domhnall Gleeson) er en kaptein som absolutt vil gjøre det rette. Karaktergalleriet består i stor grad av tekstbok standard karakterer. Dette gjør kanskje filmen litt uinteressant og overfladisk. Selvfølgelig, man sympatiser med Glass, men det meste av denne sympatien er basert på de fysiske påkjenningene han gjennomgår. Bading i isvann og et åpen sår på halsen som vannet han drikker renner gjennom ser ikke veldig behagelig ut.
Leonardo DiCaprio gjør også en ekstremt god rolle. Det er få spor av den klassiske flamboyante DiCaprio-karakteren som bare løper rundt og gauler. Han spiller hard skadet gjennom store deler av filmen på en svært overbevisende måte. Hvordan han greier og si så mye og prosjekter så mye følelser med minimalt med dialog er også imponerende. Han gjennomgikk også mye tortur under innspilling; historier om hvordan han var på grensen til hypotermi hver dag, hvordan han spiste rå bisonlever og hvordan han lå naken inne i et hestekadaver har spredd seg. Hvis dette er sant så står det så absolutt mye respekt av dette, men om dette alene skal være grunn nok til å gi han hans etterlengtede Oscar er jeg ikke helt sikker på, Fassbender er også dritgod i Steve Jobs.
Et annet område der Iñárritu feiler litt er i hans mange forsøk på en slags spirituell tone. The Revenant ligner på mange måter litt på en Terrence Malick-film, både i stil og form. Spesielt Glass’ mange drømmer om hans avdøde kone kan minne litt om drømmene i The Thin Red Line, men det bærer ikke like stor vekt her, Glass har mistet sin kone, og han vil ikke få henne tilbake uansett, mens i The Thin Red Line er det soldater som lengter hjem igjen. Jeg vil også si at det samme gjelder hva som forsøkes å si om mennesker relasjon til naturen, og hvordan vi er veldig små og forsvarsløse i den store sammenheng. Dette funker ikke helt fordi det er egentlig ikke så mye å si, Iñarrítu påpeker bare det åpenbare. Heldigvis er det et stort steg i riktig retning for han; det var ingenting som fikk meg til å tenkte at dette er pretensiøst. Uansett: det er bedre at han forsøker å si noe uten at han egentlig gjør det, enn at han ikke prøve og si noe i det hele tatt.
Den virkelige helten i denne produksjonen er fotograf Emmanuel Lubezki. Hadde det ikke vært for hans utrolige vakre naturbilder hadde ikke The Revenant vært en like bra opplevelse. Kamerabevegelsene er rolige og svevende, og du får god tid til å absorbere omgivelsene. Nærbildene av DiCaprio skutt med bred optikk gjør at du også får med deg mye av bakgrunnen, dette skaper et vakkert bilde av en skadet mann i et ekstremt ugjestmildt miljø. Lubezkis, så vel som Iñárritus, arbeid i den storslagene åpningsscenen er også helt utrolig. Glass og hans følge angripes av en gruppe Arikara-indianere, kamera følger en karakter inntil han blir drept, derfra følger kamera hans morder, og slik fortsetter det helt til en liten gruppe kommer seg unna i en båt. Kombiner dette med Ryuichi Sakamotos (med bidrag fra Alva Noto og Bryce Dessner) stemmningfulle og ambiente musikk så blir filmen en slags hypnotisk opplevelse.
The Revenant er den typen film som må oppleves – helst på en stor skjerm. Til tross for et tynt plott og endimensjonale karakterer, så greier Iñárritu, Lubezki, DiCaprio, Hardy og Sakamoto å gi en utrolig stofflighet og tekstur til filmen. The Revenant er en western som virkelig burde huskes for opplevelsen det er å se den, og for alt det harde arbeide som er lagt i den.
The Revenant – Regissert av Alejandro G. Iñárritu; skrevet av Mark L. Smith og Alejandro G. Iñárritu, delvis basert på romanen av Michael Punke; med Leonardo DiCaprio, Tom Hardy, Domhnall Gleeson, Will Poulter. Spilletid: 2 t. 36 m. Land: USA. Premiere: 22. januar 2016. Aldersgrense: 15 år
