Premiere på «mobilspill blir spillefilm»-formatet! Angry Birds blir etter sigende en animert feature etter å ha gått halvveis i glemmeboka for den gjengse jordboer.
Mulig det er jævla god PR – et siste følelsesladd slag i brystet på et døende konsept. Jeg vil absolutt si at de klarte å vekke konseptet til live igjen. Muligens denne filmen bare vil ligge igjen som et godt siste minne, eller så er det en megafranchise i sikte.
Etter én time og trettisju minutter i kinostolen, er jeg fornøyd og sitter igjen med en hyggelig følelse i magen. Angry Birds er et av verdens mest anerkjente spill og et godt stempel midt i panna på gode, men aldri gamle, samtiden. Hvis vi bare holder kjeft om at det egentlig er to-tre år sida Angry Birds var GREIA. The Angry Birds Movie er en deilig og sprudlende film full av farger, energi og varme. Animasjonen i filmen er rett og slett helt rått gjennomført.
Historien er en klassisk heltereise hvor den utstøtte hovedkarakteren Red har svaret. Ingen hører på han, så han tar saken i egne hender og får til slutt den hederen han fortjener. Selv om historien er fortalt før, ligger det likevel noe nytt og friskt i hvordan denne historien blir fortalt.
Bird Island er stedet hvor lykke er den fremste dygd, og i et samfunn som undertrykker alt det vonde, er sinne en gryende fiende. Maksimale straff i retten er sinnemestringskurs. Da de grønne grisene inntar øya, frister de med råe eksplosjoner i USA-stil og morsomme trampoliner. Øyas innbyggere blir til slutt ofre for sin egen godhet og naivitet. Red er den eneste som ser grisenes dårlige intensjoner, men blir ikke hørt. De ser på han som negativ og ugjestmild.
Øya går fra å være et fredfullt og etnisk småsamfunn, til å sakte men sikkert bli gentrifisert av grisene. Ved å bli introdusert til sprengstoff, industri og fabrikkproduserte leketøy, får fuglene kråkers vesen over seg. Det glinser i øynene deres, og uten at de selv ser det, blir de amerikanisert mens grisene tømmer innbyggernes lommer foran øynene deres. De har blitt stormannsgale og vil fange horisonten.
Red er kritisk til kunst (på den kjipe måten), og klager over at «det er hipt å være glutenfri»; han er en klassisk konservativ. Med en generell skeptisisme og pessimisme i bakgrunnen for karakteren hans, føles det naturlig at han er «bygdas negative». Da de andre fuglene tar hans skepsis til grisene som: Red er nok en gang negativ, føles dette også naturlig. Begge sider kan rettferdiggjøres og forstås på hver sin måte.
De andre fuglene er skeptiske til Red, og klarer ikke se at det nå er annerledes. Red har en iboende skepsis, så det han er god til, er å merke seg folks dårlige intensjoner. I en situasjon som dette, hvor deres dårlige intensjoner lett overskygges av deres overdådige fremtreden, ser Red det ingen andre ser. Vi som seere er allvitende, men vi kan, på grunn av en god karakterbygging, likevel forstå at karakterene gjør som de gjør.
Da alle må samarbeide mot slutten, og øyas innbyggere får lære av Red at de må være sinte for å klare å overvinne grisene, lærer de hverandre det de trenger for å leve i harmoni. Red lærer at samhold ikke er så verst, og at det å leve som et sosialt vesen åpenbart innebærer å sette pris på det sosiale. Og det gjør han, ved å se sin egen, og andre fuglers, gode sider. De andre fuglene lærer som sagt at det er helt streit å være litt sinna; at det faktisk kan være litt fint av og til.
I tillegg til all denne gromme visdommen, har vi også en historie om forfallen storhet, som et bakteppe for historien. Den Stolte Havørn er nemlig fugleøyas frelser, og i bibelsk tradisjon venter de hans tilbakekomst. Han vil alltid redde de, derfor er de uredde, og blinde for den demrende undergangen. Red og hans nye venner, som også sliter med sinne, drar opp til toppen av fjellet for å finne ørnen, i håp om at han skal redde dem.
På toppen av fjellet, ved visdomsdammen, finner de ørnen og hans hule. Han pisser i visdomsdammen og viser seg å ha blitt en feit drittsekk. Fuglene har hele veien hatt enorme forventninger om en helteaktig frelserskikkelse. De har levd i håpet og komforten av at ingenting ligger på deres skuldre. Da helteskikkelsen viser seg å være konstruert ut av en slags ansvarsfraskrivelse, ser fuglene, ved hjelp av Red og vennene hans, at de selv må ta ansvar.
De lærer seg at det kan være bra å ha noe gudommelig å se opp til, men så fort det “menneskeliggjøres” vil det alltid skuffe. Idoler og helter må begrenses til å eksistere som noe transcendentalt tilstedeværende – et ideal alle er enige om og kan strebe etter. Fuglene får oppleve hvordan materialisering og undertrykkelse av følelser er galt. Hovedkarakteren lærer av de andre hvordan det å engasjere seg i et politisk samfunn med et sterkt sosialt miljø er riktig og sunt for et vesen som er en del av en flokk. Det at de har hverandre er nok, de trenger ikke ting eller fysiske helter.
Blant populærkulturelle referanser, slapstickhumor og tidvis medium morsomme kommentarer og humorpoeng, ligger det en film som er rik på gode metaforer og symbolikk. Det er mye å hente i den tilsynelatende platte og lettbeinte filmen om mobilspillet Angry Birds.
The Angry Birds Movie – Regissert av Clay Kaytis og Fergal Reilly; skrevet av Jon Vitti; med Peter Dinklage, Jason Sudeikis, Kate McKinnon. Spilletid: 1 t. 37 m. Land: Finnland / USA. Premiere: 13. mai 2016. Aldersgrense: 6 år.
