Etter den første filmen i serien Alice in Wonderland fra 2010 har Alice (Mia Wasikowska) nå returnert tilbake til England etter å ha utforsket verden til havs på skipet sitt Wonder, men problemer hjemme og i Underland (Wonderland) gjør at hun må returnere. Det er nemlig fordi, som filmen sier «a matter with the hatter» som savner familien sin og Alice må som vanlig redde dagen, men denne gangen for å gjøre det ha hjelp av tiden som viser seg å være en person (Sacha Baron Cohen) og ikke en så lett oppgave som hun skulle trodd, for som Alice minner oss på ganske tidlig og som hun glemmer er at ingenting er umulig. Problemer oppstår virkelig når skurken fra den første filmen, The Red Queen eller Iracebeth (Helena Bonham Carter), dukker opp.
Det første som slo meg for utenom den grusomme 3Den var de visuelle forbedringene filmen hadde fra den første. I denne filmen så nemlig ikke omgivelsene og skapningene ut som fordervet mat. Det er mer fargerikt og full av liv og ikke like deprimerende nå som den ikke blir besudlet av «Tim Burtonisme». Det verste som kom ut av den forrige filmen var mange av bikarakterene som selvfølgelig dukker opp igjen her. Motbydelige karakterer som Tweedledee og Dum, den gale kaninen, snakkende hund, heslige vakthundmonster og mange flere er tilbake og klarer å skremme bort mye av sjarmen. Disse skapningene fungerer bare ikke like godt nok som «live action» som det gjorde i Disneys klassiske Alice In Wonderland fra 50-tallet.
Det gode er at alle de «menneskelige» karakteren ser og fungerer veldig bra. Filmen bygger også opp karakterene og gir dem dybde ved å etablere en grundigere bakhistorie som gir den mer følelser. Johnny Depp er for det meste det man forventer av dagens Johnny Depp og vi slipper å se han danse. Helena Bonham Carter og Anne Hathaway har en god kjemi som søstre og jeg kunne nesten ønske at handlingen sentrerte seg rundt dem. Mia Wasikowska er nøyaktig det samme som i den forrige og gjør jobben som skal til. Personen som stjeler showet er nykommeren i serien, Sacha Baron Cohen, som fungerer strålende som «antiskurk».
Begynnelsen på filmen kan virke støtende for mange og jeg var selv redd for at den kom til å bli nettopp det samme som den forrige, en film som ikke klarer å få medfølelse fra publikum, men jo mer tid som går jo bedre blir det, og hele styrken til filmen ligger i det siste 30 minuttene.
«Man kan ikke forandre fortiden, men man kan lære noe av den», som karakteren til Sacha Baron Cohen så fint sier er akkurat det denne filmen er. Det kunne ikke fikse forløperen, men de kunne lære av feilene sine og de forbedret etterfølgeren. Foruten om alt snakk om tid føles det som en ganske kort film og kan virke grei for barn med liten oppmerksomhet, men ellers er det ikke noe som haster for den vanlige kinogåer å få med seg.
Alice Through the Looking Glass – Regissert av James Bobin; skrevet av Linda Woolverton; med Mia Wasikowska, Johnny Depp, Helena Bonham Carter, Anne Hathaway, Sacha Baron Cohen Spilletid: 1 t. 52 m. Land: USA. Premiere: 25.05.2016. Aldersgrense: 9 år.
