Etter den gode kritikken til The Conjuring (2013), returnerer regissør James Wan til den sjangeren han har mest erfaring i. Problemet denne gangen er at han går på autopilot.
Det originale paret Ed og Lorraine Warren fra The Conjuring, som er basert på den overnaturlige historien som fant sted på Amityville, dukker opp igjen i denne filmen. Slik som i virkeligheten, plages de av skeptikere som tror de bløffer for oppmerksomheten. Handlingen i oppfølgeren settes i Enfield, Storbritannia, hvor en alenemor med fire barn blir plaget av overnaturlige hendelser i huset deres. Datteren Janet ser ut til å bli besatt av en ond skikkelse i huset og hver dag blir bare verre og verre.
Kort tid etter filmens prolog kuttes det til England, hvor vi ser en montasje av typiske britiske ting akkompagnert (selvfølgelig) til The Clash sin «London Calling» – verdens mest oppbrukte idé. Grunnen til at den blir nevnt er at The Conjuring 2 er bare oppbrukte ideer. Den første filmen hadde en sterk visjon og nydelig høstlig atmosfære, og fungerte som en homage til The Amityville Horror og Exorsisten gjennom fortelling og musikk. Intet mesterverk, men en sterk og god skrekkfilm. Vi går tilbake til de samme greiene her, bare vannet ned til en film som er altfor lang og repeterende.
Vi begynner rett på med jump scares. Først et POV-shot, så et shot av den skremte jenta, POV-shot (enda nærmere døra), shot av jenta, POV-shot (lyden kommer fra andre siden av døra) og et shot av jenta med en mann som er bak henne. Bø! Verdens billigste triks. Jaja, jeg gir filmen fri pass på dette i begynnelsen. Det er jo tross alt et «hjemsøkt hus»-plot. Problemet er at filmen legger seg på bakbena. Strukturen er den samme og man kan gjette seg til hver eneste skremselsfaktor. Om og om og om og om igjen, de samme triksene. Det latterligste er antallet ganger dørene lukkes. Jeg tror det skjer bort i mot tjue ganger i filmen, til det punktet hvor døra har blitt som tigerhodet i Grevinnen og Hovmesteren. En vits.
Det var ved gjentatte ganger jeg nesten måtte holde inne latteren på grunn av idiotien i valgene som ble gjort. Noen ganger er det flaut mye «exposition» hos karakterene, hvor unaturlig mye detaljer blir sagt, som hemmer den realistiske fortellermåten filmen prøver på. Andre ganger er det dumheten deres. Heldigvis greier James Wan å holde noe av den engasjerende fortellingen på plass. Det er tross alt noen ting som fungerer veldig bra her. Lyddesignet er ypperlig og gjør seg fint i surround. Kinematografien og produktdesignet er flott gjennomført, slik som vi så i den originale filmen. Men når denne våger å tulle med oss halvveis inn i filmen med verdens mest enkleste og konvensjonelle historie, så har ikke filmens andre halvdel noen ben å stå på. Alt rakner sammen.
The Conjuring 2 er et stort steg ned fra den første. Selv om flere av elementene er sydd sammen på en gjennomført måte som James Wan får til, gir han oss en repeterende og kjedelig skrekkfilm, som nesten grenser til det komiske. Karakterene løper rundt i fellene i huset, som om de er med i en Hjemme Alene-film. Spilletiden er på 2 timer og 14 minutter, som er ganske lenge i forhold til moderne skrekkfilmer, og en spilletid jeg trodde kom til å bli brukt til noe emosjonelt givende og grøssende sterkt. Der tok jeg grundig feil.
The Conjuring 2 – Regissert av James Wan; skrevet av James Wan, Carey Hayes, Chad Hayes, David Johnson; med Patrick Wilson, Vera Farmiga, Frances O'Connor. Spilletid: 2 t. 14 m. Land: USA. Premiere: 8. juni 2016 Aldersgrense: 15 år
