I går. På cinemateket i Trondheim. Nova Kino. Sal 2. Cirka midt i salen til høyre. En lang mann får en åpenbaring mens han sitter nesten helt i ro og drikker Cola og ser Yearning (1964). «Mikio Naruse er helt fantastisk.»
To 35mm-filmer av japanske Mikio Naruse rullet gjennom prosjektoren i går på Nova Kino, Wife! Be Like a Rose! også kjent som Kimiko (1935) og nevnte Yearning. Hvem er Naruse, spør du? Det var det nok mange som spurte seg og Cinematekene i Bergen, Oslo og Trondheim har vært smarte nok til å ha en liten forelesning av en ekspert på denne nokså ukjente regissøren med nordiske øyner i sine store programmer (8-14 filmer) viet regissøren som nettopp har startet. Dick Stegewerns er førsteamanuensis ved institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo og kan tydelig nok fra forelesningen i går ganske mye om japansk filmhistorie. Selv oppdaget han Naruse som sekstenåring under en japansk filmfestival i Rotterdam og man kan nok trygt si at den opplevelsen ble viktig for han. I Norge har vi aldri hatt før en ordentlig sjanse til å se filmene hans på kino.
Naruse ble født i 1905 og døde i 1969. Foreldrene hans døde da han var veldig ung, og fra han var 15 år måtte han stort sett klare seg selv. Det tok lang tid med dårlig lønn og mindre spennende jobber før han ble oppdaget av filmkritikere i Japan, som etterhvert førte til at han ble et større navn i den nasjonale filmindustrien. Naruse blir gjerne sammenlignet med Yasujiro Ozu, en annen fremragende filmskaper fra landet helt i øst, men jeg ser egentlig veldig få fellestrekk. Gårsdagens to filmer viser en regissør som, i likhet med Ozu fokuserer på arbeiderklasse og familieliv, men de altoppofrende karakterene i Ozus filmer blir erstattet med sterke kvinner som gjør som de selv vil, selv om dette betyr å trosse sosiale konvensjoner og komme på kant med det patriarkalske samfunnet. Noen vil kanskje heve et øyenbryn når man kaller Naruses filmer «kvinnefilmer» – men det er interessant hvor mangefasettert kvinnegalleriet i filmene hans er, det kan minne noe om en japansk Douglas Sirk. Og la det være helt klart: man trenger defintivt ikke å høre til et visst kjønn for å sette pris på disse filmene.
Det smeller litt mellom de harde klippene og den fine duren fra fysisk film som blir manet frem på lerretet får man helt gratis. Ja, du hører riktig, hele Naruse-programmet er gratis! Det burde jo egentlig være fullsatt når man kan få servert to relativt sjeldne mesterverk på fysisk format, på en kveld ingen moderne vikinger ønsker å være ute i, på en Champions League dag som bare er interessant for masochistiske Tottenham-supportere (det vil si alle som følger det laget). Og ulikt middelmådige fotballkamper er god film noe som sitter i noe lenger.
Jeg tror nok ikke at gårsdagens filmer og forelesning endrer livet mitt for alltid, men det å se svært god film på det store lerretet rister litt i deg, særlig når filmen viser deg noe annerledes man ikke har sett før. Cinematekene gir oss mange muligheter til annerledes opplevelser med film fra hele filmhistorien. Filmer som blant annet gir oss nye perspektiver og tanker om alt som omgir oss. Naruse fanger «indre uro» i familesammensetninger og dominante ideologier som oppstår i alle familier på mesterlig vis. Det er visse forventninger til rollene innad i familiene vi ser om hvordan pappaer, mammaer, sønner og døtre skal «være». Naruse viser at det kan være en trygghet i å holde seg til en viss rolle innad i familien, men trosser man forventninger eller uskrevne regler i denne mini-institusjonen kan ting bli vanskelig. Å bryte ut av familiestrukturen kan være befriende, men det er ikke udelt positivt eller enkelt.
Dette vises blant annet i «hardheten» til klippingen i Yearning. Når hovedkarakteren Reiko befinner seg hjemme er klippingen hard og desorienterende mellom karakterene, som fremkaller en uro også når man ser på fra trygg avstand i kinosetet. Senere i filmen når hun har bestemt seg for å gå sin egen vei, bort fra familien, blir klippingen myk med «fade ins» og «fade outs» – vi kan puste ut og håper alt ordner seg.
Seks filmer gjenstår i det helt gratis programmet viet Mikio Naruse i Trondheim, blant annet to filmer som figurerer på nesten alle lister over filmiske mesterverk: When a Woman Ascends the Stairs (1960) og Floating Clouds (1955). Disse og andre filmer går også i Bergen og Oslo! Så om man gikk glipp av Naruse i går har man flere muligheter fremover. Grip sjangsen og opplev noe annerledes på kino!
