A Million Ways to Die in the West – Regi: Seth MacFarlane – Bluegrass Films / Fuzzy Door Productions / Media Rights Capital / RGB Media – 1 t. 55 min.
“Alt og alle som ikke er deg, er ute etter å drepe deg.” Disse visdomsordene bruker Seth MacFarlanes karakter Albert for å beskrive hele den ville vesten, og skal vi dømme etter alle westernfilmer noen sinne laget, så har han fullstendig rett. Dermed er det for en gangs skyld endelig gøy å se på denne voldelig perioden gjennom nåtidens rasjonelle øyne, fordi det nettopp er den trivielle humoren som gjør dette konseptet morsomt.
Handlingen foregår i 1882, i Arizona, hvor vi følger sauebonden Albert Stark (Seth MacFarlane), en pasifistisk mann som prøver å unngå konfrontasjon til enhver pris. Det er på grunn av dette at kjæresten Louise (Amanda Seyfried) slår opp med ham, og heller velger å gå for mustasjebaronen, Foy (Neil Patrick Harris). I sin frustrasjon utfordrer Albert Foy til duell. Problemet er at Albert er en dårlig skytter. Det er hans nye venn Anna (Charize Theron) som hjelper ham å bli en ekte revolvermann. Etter hvert utvikler de følelser for hverandre, men problemet er at hun er gift med den mest fryktinngytende banditten i hele det ville vesten, Clinch (Liam Neeson).
Som sagt er den trivielle humoren den mest sentrale. For eksempel er tanken på at noen i det hele tatt smiler på et fotografi rent absurd, og det faktum at det skulle lite til før et blodig slagsmål brøt ut i en bar eller at dueller blir gjennomført på grunn av de mest banale ting. I tillegg ligger mye av humoren i alle dødsfallene, hvorav mange kommer rent uforberedt og fra intet, som for å illustrere Alberts poeng.
Filmen har definitivt noen hysterisk morsomme øyeblikk, og ikke minst et par interne vitser tilknyttet Family Guy. Kanskje den beste var beslutningen om å caste Liam Neeson i rollen som den store skurken, med en tykk irsk aksent, som er en videreføring av en Family Guy-vits hvor Peter Griffin poengterer hvor dumt det hadde sett ut hvis Liam Neeson skulle spille i en westernfilm. Det er så herlig når skuespillere kan gjøre narr av seg selv på denne måten, på samme måte som Adam West og Patrick Stewart tilstadighet gjør i MacFarlane sine tv-serier.
Alt i alt så er dette et bra konsept, men dessverre blir historien litt tam og kjedelig når den er så forutsigbar. For å si det sånn, den er på langt nær så kreativ som Mel Brooks legendariske Blazing Saddles. Vi må nok dessverre belage oss på en del unødvendig pottehumor. De kunne i det miste ha hatt en vits om at diaré var en av de vanligste dødsårsakene på den tiden. Bortsett fra dette er filmen sånn passe morsom, ikke like hysterisk morsom som Ted, men en million ganger bedre enn de siste Family Guy-episodene.
