Etter å ha vært vitne til sin fars død i et krigsherja land flykter Alma (Snæfríður Ingvarsdóttir) og moren til Island. Nå, 25 år senere er Alma innlagt på en institusjon for å ha drept kjæresten sin, noe hu ikke helt kan huske.
Jeg tok denne pressevisningen i siste liten på grunn av et stort savn av å sitte i kinosalen nesten aleine, tidlig mandag. Derfor kom jeg på alle mulig måter uforberedt, uten forhåpninger eller fordommer. Det eneste jeg visste var at filmen var Islandsk, noe jeg har nyti før. Dessverre ble det mer frustrasjon enn nytelse denne gangen.
Filmer starter nokså voldsomt med krig og fordervelse før den glir over til en nokså rolig hverdag i en institusjon for psykisk syke. Her møter vi en voksen Alma som tydelig er påvirket av tidligere traumer og er blitt helt stum. Vi blir kjent med flere inne på institusjonen, deriblant en psykiater som virker litt utilregnelig selv og en gjeng med damer som alle jobber med sitt.
Fra starten er det veldig tydelig av at personene på denne plassen sliter enormt, og måten de fremstiller Almas atferd er nesten vanskelig å se på. På grunn av dette glei hodet mitt naturlig inn i en forventing om at dette var en film som tar for seg et veldig seriøst tema. Noe som jeg selv mener bør behandles særs forsiktig, med visse forutsetninger. Dessverre blei ikke disse forutsetningene tatt hensyn til her.
Filmen latterliggjør etter min mening ideen om at man skal ha et trygt sted for psykisk syke, noe som absolutt ikke burde komme for uttrykk under noen omstendigheter. Det er også vondt å se hvordan filmen bygger på aktuelle temaer som gjerne burde få mer oppmerksomhet gjennom kanaler som filmmediet, men som også tukles bort og mister all integritet gjennom et patetisk plot. Filmen bygger for eksempel på ideene og forsøkene til David Rosenhan som utfordra validiteten til diagnostisering. Alma kunne virkelig utforsket et aktuelt og omstridt tema her, men sløser det bort.
Mye skal til for at en film ikke har noen lyse sider og det samme gjelder for denne. Det er veldig godt komponert musikk og Snæfríður Ingvarsdóttir er grei nok i hovedrollen. Som bevist en rekke ganger med en rekke filmer så er jo Island et fantastisk land å spille inn i og Alma klarer også å vise øynasjonens flotte natur.
Jeg hadde ikke kasta bort tiden min på Alma. Den er faktisk vond på alle mulig måter.
Alma - Regissert av Kristín Jóhannesdóttir. Med Snæfríður Ingvarsdóttir, Emmanuelle Riva, Kristbjörg Kjeld, Hilmir Snær Guðnason. Aldersgrense: 15 år. Spilletid: 1t 40min. Land: Island. Norgespremiere: 22.10.2021
