I den massive verdenen vi lever i, er det umulig å få med seg alle gode filmer. Det man får sett er gjerne begrenset til hva de viser på norsk kino, og når man går på kino, er det gjerne ikke så fristende å se den ene uavhengige eller utenlandske filmen, selv om du vet at den egentlig er sykt bra. Du stikker trolig heller og ser den største filmen du har hørt om, med de største plakatene og den største reklamekampanjen.
Og med dette, så skjer det at man mister mange av disse skjulte diamantene. De trenger igrunn ikke å være så alt for skjulte heller, men det er typisk mange filmer man bare mister iløpet av et år. Og dette er grunnen til at vi kjører denne spalten. Vi skal gå år for år tilbake i tid, hver uke, og sette lys på 2-3 favoritter vi i redaksjonen mener de fleste sikkert har oversett.
Å spole tilbake tar tid, og vi er enda ikke kommet lengre enn 4 år tilbake, til 2012. Et år av ambisiøse, og spesielle filmer, og her har vi i redaksjonen skrevet ned våre ord om noen av våre absolutte favoritter fra året, som denne gang viste seg å være en vanskeligere oppgave enn det har vert før.
The Place Beyond the Pines(2012) – Derek Cianfrance
Å forklare plottet i The Place Beyond The Pines uten å ødelegge moroa er nesten umulig. Det som heller kan fortelles om derimot, er karakterene. Ryan Gosling spiller en white-trash motorsykkel-stuntman, jobbende for et reisende sirkus, Eva Mendez spiller dama, og alenemoren Gosling klarte å smelle på tjukka forrige år da sirkuset var i byn. Ben Mendelsohn spiller en ikke-så-pensjonert-som-man-skulle-trodd bankraner og Bradley Cooper spiller en privilegert politimann som prøver å gjøre det riktige i et hav av korrupsjon. Iløpet av 16 år knyttes alle disse livene sammen til tre historier, alle rotlagt i det samme temaet. Uunngåelig skjebne.
Filmen er regissert av Derek Cianfrance, hjernen bak Blue Valentine (2010), også med Ryan Gosling. For de som har sett Blue Valentine, fører mye av den samme håpløse realismen igjen. Det samme med at ingen er verken helt gode, eller helt onde. At mennesker er gråe.
Den tre-delte strukturen er enkel, men ufattelig effektiv, og nytenkende. Hver del fokuserer på en forskjellig karakterer, og hver del er forankret i handlingene som har skjedd i den forrige. Det er ikke en antologi-film, eller en film med masse historier som knyttes mot slutten. Alle delene er skapt for hverandre, og de styrker hverandre.
Uansett hvor mye jeg selv alltid har vert glad i Coopers generelt likbare film-persona, var det ikke før denne filmen at jeg VIRKELIG fikk se hvor solid han er som en skuespiller. Gosling er Gosling, som overraskende nok fortsatt virker friskt, og ikke litt oppbrukt (uansett hvor ironisk den setningen høres ut). Disse to er drivstyrken i filmen, og de gjør begge utmerkede jobber med å gi liv til to håpløse, men samtidig fantastiske skrevne karakterer.
Jeg skal ikke hevde at dette er en ukjent film, men det er en virkelig undervurdert, og undersett film. Og jeg kan med hånden på hjertet si at The Place Beyond The Pines med tid kommer til å gå ned som en klassiker, cult eller ikke. Fantastisk cinematografi, utrolige rollegjennomføringer og en hjerteskjærende historie, knyttet sammen på en måte få filmer har gjort før. Sjekk den ut ASAP, for en opplevelse som kommer til å sette spor.
– Sigfred Storstrand
Cloud Atlas (2012) – Lana og Lucy Wachowski, Tom Tykwer
Verdens mest populære filmkritiker Roger Ebert gav denne filmen fire av fire stjerner. Han mente at Cloud Atlas fungerte som et puslespill og var et av de mest ambisiøse filmene noensinne. Jeg er fullstendig enig! Filmen er regissert av Wachowski-søskenparet (The Matrix) og Tom Tykwer (Løp, Lola, Løp), som adapterte det litterære verket med samme navn.
Å forklare filmens plott i korte trekk er meget vanskelig. Cloud Atlas er seks filmer pakket sammen i en, som alle har ringvirkninger på hverandre. Hvor de ulike historiene er knyttet sammen både symbolsk og narrativt. Rent kronologisk følger vi en amerikansk advokat på et skip med slaver i 1849. Vi befinner oss også i Storbritannia i 1936 der en ung britisk komponist jobber med en eldre komponist om verket “The Cloud Atlas Sextet”. Filmen tar oss også med til San Francisco i 1973 der en journalist havner i trøbbel når det gjelder en atomreaktor. Vi er også i London i 2012 hvor en eldre forfatter blir sendt på et gamlehjem. Filmen tar også med til et dystopisk Neo Soul i Sør-Korea i 2144, hvor en klone blir reddet ut av slavearbeid. Den seneste foregår i et primitivt post-apokalyptisk Hawaii, langt inn i fremtiden.
Ja, dette høres altfor mettende ut, men filmens lengde og tempo gir oss en engasjerende fortelling, som inviterer til å sees om og om igjen. Skuespillerne i filmen, som består bl.a. av Tom Hanks, Ben Whishaw, Halle Berry, Jim Broadbent, Hugo Weaving, Hugh Grant, Jim Sturgess og flere, spiller ulike roller i de seks forskjellige fortellingene, som knytter dem opp mot hverandre. En karakter har en drøm om fremtiden, en annen har et vagt minne om “The Cloud Atlas Sextet”, selv om hun aldri har hørt den og mye mer. Cloud Atlas er et gigantisk puslespill, hvor vi er med på leken på å knytte alle forbindelser sammen. Dette forsterkes av et nydelig score, av regissøren selv (Tom Tykwer). Roger Ebert hadde rett i at filmen er ambisiøs. Den har en høy produksjonsverdi, med alt fra slaveskip på 1800-tallet til det futuristiske Seoul. Kostymer og kulisser er i tråd med alle epoker, og måten filmen er bygget opp tar meg tilbake til den ambisiøse D.W. Griffiths Intolerance (1916), som gjorde noe liknende med å ha fire ulike fortellinger. En gangsterfilm i moderne tid, Jesu’ død, Bartolomeusnatten og fallet til det babylonske imperiet i Persia. Cloud Atlas tar det et steg videre og det endelige produktet er utrolig. Det er synd at den falt litt i skyggene i 2012, for det er virkelig et av de mest fantastiske filmene det året.
– Christian Høkaas
Leviathan (2012) – Lucien Castaing-Taylor, Verena Paravel
Hva om Discovery-serien Livsfarlig fangst (Deadliest Catch) trosset alle konvensjoner og gjorde hele den farlige fisketuren om til et eksperimentelt prosjekt? Leviathan er en uoversiktelig, urovekkende og taktilsk opplevelse der en fiskebåt blir et fremmedgjort univers som skal utforskes med ulike kameraer på alle tenkelige steder. Kameraet ligger gjerne i minutter å skvulper sammen med den døde fisken som tilgriser linsen. Eller det blir kastet over bord og dratt opp, ned og til siden under og over vann. Kameraet filmer menneskene ombord nesten utelukkende i ekstreme nærbilder mens de arbeider, som naturligvis betyr mer skitt og dogg på linsen. Det virker å være litt av poenget at vi hele tiden skal være klar over at kameraet er der.
Resultatet av alle disse rare kameraplasseringene og utsnittene er at vi som tilskuer kastes litt på utrygg grunn. Det er komfortabelt å se Livsfarlig fangst og andre lignende filmer og dokumentarer om farlig fiske fordi kamera alltid blir respektert som et verktøy for å skape oversiktelig dokumentasjon om hvordan det er å ha en så farlig jobb. Men vi har alltid en avstand til det som skjer. I Leviathan kastes vi i situasjonen på dekk uten at vi blir forklart noen ting. Det er ingen narrasjon og menneskene forstår vi ikke eller så sier de ingenting. Det er fristende å si at vi som fisken blir halet ombord til en verden vi ikke kjenner eller kan forstå. En grøsser-aktig verden der ingen ting fra havets dyp kommer levende ut fra.
Men egentlig viser kamera i Leviathan langt mer enn bare fiskenes siste bekmørke time (som blir kredittert i rollelisten med artsnavn på latin). Det handler like mye om folkene ombord vi iakttar som om de er fremmede skapninger. Discovery-kjendisen Mike Rowe bryter ikke inn og forteller oss hva vi ser på. Istedenfor finner vi etterhvert en egen mening ut av de usammenhengende nærbildene og av å høre på filmen. Leviathan har et så spektakulært mangefasettert lydspor at jeg fint kunne tenkt meg å se filmen med øynene lukket en gang. Er man ute etter noe litt annerledes som det har blitt teoretisert mye rundt både på bilde- og lydsiden, så anbefales Leviathan sterkt.
– Ole Johnny Fossås
