Kamera finner titt og stadig tomme døråpninger og små kriker og kroker som hinter til et usynlig nærvær. Det er genialt i en skrekkfilm å kunne hinte til noe som ingen, heller ikke publikum, kan se.
Guy Richie er best når det er mye som skjer, når flere plotlinjer utfolder seg på en og samme tid. Så snart det blir stille og tenksomt, mister han all slagkraft. Heldigvis er The Gentlemen for det meste spetakkel og gladvold.
Dette er en kompetent film laget av en kompetent filmskaper, men med en såpass lite kreativ og standardisert måte å fortelle historien på, begynner man å undres over hva poenget er.
Det er pur filmkunst å fortelle en relativt enkel historie på en slik henrivende måte, å ubesvært legge inn usynlige detaljer som senere ender i en såpass tilfredsstillende forløsning.
1917 kommer ikke med noen ”basert på en sann historie”-påstand, og det er forfriskende. Filmen er i stedet basert på historier som Sam Mendes ble fortalt av sin bestefar, en veteran av første verdenskrig. [usr 3,5]
Det er ikke en eneste “petrolhead” i verden som ikke har siklet over den originale Ford GT40, et pur maskulint fartsmonster som er halvveis europeisk kunstverk halvveis amerikansk grynt. [usr 2,5]
Zombieland: Double Tap står og faller på humoren sin. Og i større grad enn den første filmen, siden den mangler originaliteten. [usr 2 size=20]
Jesse Pinkman sin reise i det øyeblikkelige etterfølge av Walt sin episke hevn i sesongavslutningen utspiller seg ut som en noe meandrerende neo-western.
Dette er sedvanlig pomp og prakt av trygg og velkjent oppskrift, med nok Maggie Smith og hverdagsdrama til å holde underholdningsverdien oppe.
[usr 3 size=15]
Sir er et rolig og hverdagslig blikk på en kultur fortsatt tynget av arkaiske tradisjoner og et ekstremt klasseskille. Dette er ingen romantisk fantasi, men heller et snevert blikk på store virkelighetsnære problemer.
[usr 3,5 size=15]