Minimalen 2022 – Dag 3: NOR 5&6 og Ramaskrik Presenterer
Herman var aleine for dag 3, men heldigvis hadde han mange flotte kortfilmer å kose seg med!
Minimalen 2022 – Dag 2: INT1/2 og NOR3/4
Dag 2 av festivalen bydde på 4 program, og starten på INT! Herman har vore innom alle programma, og Jonas fekk sett litt: her er tankane deira om filmane dei fekk sett i dag.
Minimalen 2022 – Dag1: NOR1 og NOR2
Minimalen er i gang i Trondheim og for Herman og Jonas føregår den fysisk. Fyrste dag var dei to innom NOR1 og 2 og her er nokre tankar om programmet!
Topp 10 – Datefilmer!
Singellivets byrder er mange, men en av fordelene med å være aktiv på datingmarkedet er muligheten til å se filmer med din utvalgde. Oss i Jump Cut ser derfor et behov for å sette sammen en liste over våre favorittfilmer som egner seg til å sees på et stevnemøte!
Sesongfilmer: Ishmas
Hva er julen uten filmene? Å se ‘Askepott’, ‘Flåklypa’ og ‘Mikke Mus’ er tradisjonsrike begivenheter som er en soleklar del av julen for mange. Men det finnes jo også filmer som ikke nødvendigvis er julefilmer, men som er satt til juleperioden, og det er det oss i Jump Cut-redaksjonen vil vise til i denne lista! Brazil – Terry Gilliam (1985) Kva er vel jula utan ei god satirisk framstilling av eit byråkratisk samfunn utan avgrensingar? Terry Gilliam sin fantastiske ‘Brazil’ er ei tung og gjennomgåande gransking av kor absurd eit detaljstyrt samfunn kan ende opp. Juleaspektet kjem her i gjennom at filmen er satt til juletida. Me følg Sam Lowry (Jonathan Pryce), ein dyktig byråkrat som arbeidar i myndigheita si avdeling for krenkelseskrav. Sam er nøgd med tilværelsen der han bur i ein automatisert leilegheit og arbeidar kvar dag med dei same monotome arbeidsoppgåvene. Dette endrar seg då han vart hengd opp i ei kvinne han møtar på i gjennom ei rekkje tilfeldigheitar. Ho visar seg til å arbeide for motstandsrørsla, og dei to inngår ei førehald. Etter si oppvaking til at arbeidsgjevaren hans faktisk undertrykkjer innbyggjarane i byen bestemmer Sam seg for å gjere noko med det. Han vart ein agent for endring. Alle Gilliam sine styrker får moglegheit til å skine: dei sære setta og merkelege duppedittane, dei storslagne men absurde sekvensane og ikkje minst eit mangfaldig av «dutch-angles». Brazil er nærast ein opera, der den frå scene til scene høv å gå forbi toppen av spenningskurva. Å sloss for personleg fridom går då sjølvsagd ikkje som planlagd. Sam er ein ganske udugeleg spion, og sjølv om han endar opp med jenta så går ikkje motstandsarbeidet særleg bra. Klimakset førar med seg ei rekkje aukande absurde situasjonar som eksploderar i at anarko-røyrleggjaren Harry Tuttle (Robert DeNiro) reddar Sam frå myndigheita sine klør. Diverre for Sam visar dette seg å vere førstillingar som hjernen skapar for å skydde psyken hans mot torturen han er utsett for. Om dette ikkje bringar ut julestemning, då veit ikkje eg kva som gjer jobben. av Jonas Mæland Eyes Wide Shut – Stanley Kubrick (1999) Eyes Wide Shut skulle bli den siste spillefilmen vi fikk se fra Stanley Kubrick. Kanskje var hans siste film et forsøk på å eksponere overklassens mørke hemmeligheter. Uansett, den blir stående igjen med et ambivalent forhold hos publikum. I filmen møter vi det unge paret William (Tom Cruise) og Alice Hartford (Nicole Kidman). I et sofistikert og begjærlig New York miljø, blir parets tillit satt på en rekke prøvelser. William roter seg borti et herskapshus, der en kult utfører seksuelle ritualer ikledd masker. Forvirret, forsøker William å avdekke hva som foregår og hvem som står bak. På et rent teknisk nivå leverer filmen det vi kan forvente av en filmskaper som Kubrick. Her er nøkkelordet kontroll, og Kubrick viser det på bortimot alle områder. Dette ser vi eksempel på i den pompøse lyssettingen, som støtter historien godt. Slik som i de andre filmene til Kubrick, bærer Eyes Wide Shut et sterkt preg av kunst og visuelle detaljer. Kubricks søken etter perfeksjon er med andre ord ikke til å legge skjul på. Likevel, føler jeg filmen har sine mangler. Lengden på filmen indikerer mer enn nok plass til å utforske mer av den erotiske verdenen som Kubrick har skapt i Eyes Wide Shut. På den andre siden, er det filmens tvetydighet som fanget min interesse. Poenget mitt er vel at man kanskje ikke kan få alt man ber om. Kubrick sjonglerer flere interessante momenter i historien, der blant annet den interne og eksterne konflikten til hovedkarakteren blir satt opp mot hverandre. De moralske grensene strekkes og utfordres, og jeg ble som publikummer svært investert. Utvidede sexscener og erotisk tematikk, gjør Eyes Wide Shut til en flott film å se med familien i juletiden. I en mer seriøs sammenheng er filmen et fascinerende studie, som for Kubrick fans enten vil skape harmoni eller opphetet diskusjon. av Christoffer Bya Edvard Saksehånd – Tim Burton (1990) I min familie som i mange andre familier er juletiden en tid for hygge og kos. Spesielt nå som både jeg og min søster har flytta ut er det ekstra spesielt å komme hjem til muttern og fattern. Hver Jul er det tid for pepperkakehusbygging, pynting av juletre og baking av diverse julekaker på agendaen, alle fantastiske aktiviteter for å bringe familien sammen i ferien. Likevel er det kanskje en aktivitet som trumfer alle. For de siste har kanskje noe av det beste vært å slenge seg ned i sofaen med litt snop for å se en koselig film. Naturligvis kommer alltid spørsmålet opp om hva vi skal se, og som de fleste kan relatere til er ikke alltid det like lett å finne ut av. Én ting er i hvert fall sikkert, vi vil sjelden se en julefilm, men vi vil kanskje heller ikke sette lokk på julestemninga helt. Derfor faller vi som oftest ned på en «ishmas» film. Ja, hva er nå det? Det er en film som Edward Saksehånd. På en høyde utenfor en liten forstad bor en ufullstendig oppfinnelse av en mann i en falleferdig gammel herregård. Navnet hans er Edward og med sakser for fingre, likbleik hud og et kråkereir til hår er han på alle måter en karakter. Helt siden skaperen hans gikk bort har Edward bodd aleine. Det er ikke før Peg fra forstaden kommer innom for å selge kosmetikk at han får menneskelig kontakt igjen. Peg synes synd på stakkaren og tar han med hjem. Nede i forstaden er nok hverdagen relativt forutsigbar og alminnelig, så når Peg kommer med denne mystiske figuren blir tvert alle interessert. Edward blir straks godt likt og flere elsker hans talent for klipping og stelling, men det skal ikke mye til før saksene hans går fra å bli sett som verktøy til å bli sett på som våpen. I mine øyne er Edward Saksehånd det perfekte eksempelet på «ishmas». Filmen har en flott rammefortelling hvor en bestemor forteller om snøen som daler
Regissør i Fokus: David Lynch
David Lynch er eit kjært og nært namn blant alle oss filmstudentar, og det er ikkje vanskeleg å fatte kvifor. Med ein variert – men samanbunden – karriere har Lynch skapa ei rekkje med filmar som for mange er litt vond kost. Samstundes er det noko veldig gøy med ein filmskapar som har ei så klår visjon for kva type film han ynskjer å skape, og som ein ekte auteur er dette tydeleg i samtlege av filmane hans. Her er 5 av dei! The Straight Story (1999) The Straight Story (1999) som tittelen indikerer er en av Lynch sine mest enkle filmer sammenlignet med hans mer surrealistiske, sammenvevde og billedlige verk vi ofte gjenkjenner han for. Filmen er basert på en sann historie om amerikaneren Alvin Straights, en gammel veteran som får nyhetene om at broren han ikke har hatt kontakt med på årevis har fått et hjerneslag. Med begrenset bevegelsesevne, mangel på førerkort og mye tomrom i lommeboka, bestemmer Alvin seg for å reise hele veien fra Laurens, Iowa til Mount Zion i Wisconsin med en tilhenger hektet på sin kjørbare gressklipper. Hvis dette ikke hørtes forbløffende nok ut har den en topphastighet på 8 km/t og distansen tilsvarer 390 km. Som sagt er filmen ganske enkel og rett fram, men det er helt klart en sjarm som tillater publikum å føle mer på små intime øyeblikk i dype samtaler, spontane møter med fremmede og de vakre omgivelsene på reisen. Dette, kombinert med et nydelig lydspor av fele og akustisk gitar resulterer i en nokså terapeutisk opplevelse om du har tålmodighet nok. Dette er en svært emosjonelt drevet film, og det avhenger mye av det sterke og ektefølte skuespillet til Richard Farnsworth som døde bare ett år etter filmens utgivelse. Han fikk dog nøye seg med en velfortjent Oscar-nominasjon. Filmen tar for seg flere temaer om anger, traumer, alkohol og fattigdom. Dette kommer som regel fram gjennom hans gjentatte møter på veien, og det er gjennom disse øyeblikkene filmen stråler. Det er nemlig ikke så mye som skjer, og dette kan være en deal-breaker for mange. Jeg også fant meg selv distrahert og rastløs på enkelte punkter, men om du tidligere har vært borte i filmer som «Nomadland», eller «Paris, Texas» vet du hva jeg snakker om. For de som liker den type rolige «reise over landet» filmer tenker jeg denne er absolutt verdt å sjekke ut. av Håkon Munthe-Kaas Lost Highway (1997) I denne hjerneskribbleren av en film møter vi Fred Maidson (Bill Pullman). Fred er musiker og lever det gode liv i sitt LA hus. En morgen ringer en melding på hans Intercom: “Dick Laurent is Dead”. Videofilmer av han og hans kone, ligger på trappen og en rekke rare hendelser slår inn. Uten stor forklaring ender Fred opp i fengsel der han venter på sin henrettelse. Fred forsvinner og i hans plass står Pete Deyton (Balthazar Getty). Pete er en ung bilmekaniker og han begynner raskt igjen å jobbe på verksted etter hans løslatelse. Hele hendelsen kommer med mysterier og Pete blir etterfulgt av agenter som prøver å forstå seg på det hele. Etter det hele kommer en eksplosjon av en slutt som er like forvirrende som den er spennende. Jeg kan starte litt med å snakke manus. David Lynch skrev denne filmen ved side av Barry Gifford og sammen disket de opp en historie som er vill. Personlig liker jeg godt manus som dette, det er noe med å ikke bli gitt alle svarene som er så veldig gøy. «Lost Highway» deler ut veldig få svar som gjør at filmen fremstår som et uferdig puslespill der du må trylle frem de siste bitene. Forvirrende og mørkt er nøkkelordene i et manus der Lynch sin inspirasjon stammer fra litt personlige opplevelser og fra O.J .Simpson rettsaken (noe han ikke forstod før etter filmen var ferdig). Lynch har også filmet denne filmen på en måte som bygger på manusets mantra om å forvirre. Der mange filmskapere deler ut hint som hjelper oss forstå historien gjør Lynch det motsatte. Det er mange elementer og sekvenser som ikke gjør noe annet enn å forvirre. Disse sekvensene sender filmen i alle mulige retninger. Noen av scenene i denne filmer virker normale helt til de ikke gjør det, etter det blir de sendt inn i den dystre ‘mindfuck’-vibben som Lynch elsker. Filmen føles ut som en rar feberdrøm, eller et febermareritt Lost Highway ble ikke en box-office suksess og den er ikke en av David Lynch sine mest populære filmer, men den er uansett en ufattelig sterk 90-talls thriller. Mørkere en natten selv og forvirrende på en deilig måte. Den kan til tider være frustrerende å se på, men det ville ikke vært David Lynch om ikke. Lost Highway er en ufattelig morsom film og nå som kveldene har blitt litt lengre passer den ekstra godt på skjermen. av Truls Hustad Wild at Heart (1990) I dag fredag 12. november 2021 meldes det fint vær i Trondheim, solen kommer frem og gradene bikker 5, med en mild vind fra sør. Det ser ut som vi kommer til å oppleve nydelig blå himmel med gylden solskinn hele veien! Wild At Heart er en klassisk roadside dramafilm, på et vis hvor jeg tror Lynch fant opp sjangeren selv. Filmen er basert på boken ved samme navn (Barry Gifford, 1990), og med denne som utgangspunkt lagde han en film hvor like mye av budsjettet ble brukt på produksjonen som promotering. Filmen ble utgitt i 1990 og fikk en heldig amerikansk «R-rating» for eksplisitt innhold, som vil si at alle med en verge over 18 kan se den, ‘as it should be!‘ I filmen møter vi det bråkmakeren Sailor (Nicolas Cage) og en supersexy Lula (Laura Dern). De to er et ungt og forelsket par, til Lulas mor Marietta sin store fortvilelse. Alt de vil ha er hverandre, som Marietta ikke tillater. De må derfor stikke av, og hiver seg i Sailors 1965 Ford Thunderbird og setter ut på et eventyr uten penger eller
Topp 10 – Trilogier
Alle gode ting er tre, slik som ordtaket går. Som alle gode lister har oss i redaksjonen gått saman og skapa ei variert liste med båe tematiske og narrative trilogier!
Sesongfilmer: Bartefilmer
November er her, og det tydar at alle unge menn mønstrar til demonstrasjon for dårleg skjeggvekst. Dette ikkje av egoistisk machoårsakar – men i ei anden av ei god sak, nemleg opplysing om menns psykiske helse samt prostatakreft.
Topp 10 – Dystopi
Etter eit år og litt med pandemiske tilstander er vel alle ekspertar med kva dystopi er, og om ein ser på film er det mange varierte tolkingar av kva dystopi innebærer. I månadens utgåve har me satt saman ei veldig variert liste med nokon overraskingar, så sjekk ut tekstane her!
Våre anbefalinger – BIFF 2021
To veker har gått sidan Jump Cut drog frå BIFF, og Ylva, Herman og Jonas har komt saman for å diskutere dei filmane som hadde varige inntrykk. Ei variert gruppe, frå dokumentar til musikal, desse filmane er noko å vere på utkikk etter framover!