To veker har gått sidan Jump Cut drog frå BIFF, og Ylva, Herman og Jonas har komt saman for å diskutere dei filmane som hadde varige inntrykk. Ei variert gruppe, frå dokumentar til musikal, desse filmane er noko å vere på utkikk etter framover!
Ylva anbefaler: Annette
Etter enhver filmfestival, er det noen filmer som bare brenner seg fast på netthinnen. Det nærmer seg nå to uker siden slutten av BIFF 2021, og det er flere filmer fra årets program som har gjort inntrykk. Det er derimot en som ikke bare har gjort inntrykk, men som har fullstendig omprogrammert hjernen min (hvorvidt det er positivt eller ikke kan jeg ikke uttale meg om enda), og det er Annette. Jeg er ikke den samme personen jeg var før jeg så Annette.
På mange måter er Annette en enkel historie om de mørke sidene ved berømmelse, og i forlengelse, de mørke sidene ved menneskeheten. Adam Driver spiller en høyere, mørkere og slemmere Bo Burnham som forelsker seg i en operasangerinne. Sammen får de datteren Annette og alt går til helvete.
Dersom man ser litt nærmere, derimot, er Annette en musikal som forsøker å overbevise meg om to tilsynelatende umulige ting: (1) Adam Driver kan synge og (2) At den ene hovedkarakteren ikke er en skremmende, Titten Tei-aktig dukke, men et ekte barn. Og jeg må, med en stor dose skam og forvirring, innrømme at jeg er overbevist. Jeg storkoste meg med det som er den mest absurde filmen jeg har sett på veldig lenge. Den er overdrevet og til tider hypnotisk både takket være godt skuespill og et uvanlig visuelt uttrykk. Musikken balanserer på en veldig tynn line mellom å være fengende og helt forferdelig; det er vanskelig å vurdere når man er hypnotisert. Det er også vanskelig å vurdere om Annette er en god eller dårlig film, men det er lett å si at visningen var en unik opplevelse jeg ikke klarer å gi slipp på.
Herman anbefaler: Paris, 13. Distrikt; White Cube
Etter årets film festival i Bergen sitter jeg igjen med en skrekkelig mange tanker. Med opptil 4 filmer om dagen var det mye informasjon i form av lyd og bilde som skulle prosesseres oppi knollen min. Det jeg sitter igjen med er en utrolig opplevelse med en rekke flotte filmer, og selvfølgelig noen helt middelmådige. Med mye «om og men» da jeg skulle finne ut hva jeg skulle skrive om, falt jeg til slutt ned på to anbefalinger. Den ene er en film som vil sjarmere de fleste og den andre er den jeg sitter igjen med kanskje sterkest inntrykk fra.
Paris, 13. Distrikt
Paris, 13 Distrikt er et flettverksdrama vagt basert på tegneseriene til Adrian Tomine. Filmen som stort sett er i svart-hvitt byr på en rekke oppturer og nedturer i livene til Emilie (Lucie Zhang), Camile (Makita Samba) og Nora (Noémie Merlant). Alle tre er på skilleveier i livet og klarer ikke helt å finne ut av kjærligheten, i løpet av filmen blir livene deres vevd sammen til en morsom og sterk mølje.
For meg blei denne filmen en positiv overraskelse og et godt avbrekk i midten av festivalen. Filmen som er satt i Paris har på en måte en veldig fin balanse mellom sterke følelsesmessige scener og mer lystige og morsomme scener. Selv om latter fylte salen titt og ofte ga den meg på ingen måte den cheesy rom-kom følelsen. Mye av grunnen til dette er den flotte bruken av humor som føltes helt naturlig i filmens gang og virket genuin fra karakterenes side.
Paris: en kjærlighetshistorie er i mine øyne kanskje ikke den beste filmen fra BIFF, men kanskje en som burde bli løftet fram. Det er en film som jeg tror de fleste vil ta godt imot, men som kanskje ikke alle setter av en kveld til. Derfor blir den nevnt her av meg.
White Cube
Morsomt nok skulle den første filmen jeg så på festivalen være blant de jeg husker best nå i etterkant. White Cube er en dokumentar laget av kunstneren Renzo Martens. Ideen til dokumentaren kom til Martens etter at han satte seg inn i hvor støtten hans og mange andre kunstnere og kunstutstillinger kom fra. Det han fant ut av var at en av de største kildene til støtte kommer fra konsernet Unilever. Det multinasjonale industrikonsernet har sterke tilknytninger koloniseringa av landområder i Kongo på tidlig 1900-tallet for produksjon av palmeolje. Det er en industri som fortsatt lever, nå med dårligere kår enn noensinne. Etter å ha lært dette følte Martens at han måtte gi noe tilbake.
Prosjektet til Martens gikk ut på å lage en kunstinstitusjon i en av byene utnytta av kolonimakta. Planen hans er simpelthen å samarbeide med den lokale befolkninga slik at de lager skulpturer, før de blir scanna og printa ut i sjokolade, for så å bli solgt. Overskuddet går tilbake til de lokale, slik at de kan kjøpe tilbake landet sitt. Om ikke altfor lenge blir den kongolesiske kunstnerringen CATPC (Cercle d’Art des Travailleurs de Plantation Congolaise) oppretta og får henvendelser fra gallerier over hele verden. Skulpturene de lager er helt ekstraordinære. Ingen av de nybakte kunstnerne har noen gang hatt et forhold til kunst, derfor blir uttrykket deres så reint og upåvirka som man kan få det.
Hvis jeg skulle ha oppsummert den i bare ett ord hadde det nok vært: genuin. For den er så enkel og så hjertefølt. Det er ingen tvil om at formålet til Martens ikke er å lage en dokumentar for hans egne eller andres motiver, men helt og holdent for de som har kjent på urett hele livet. Han hadde en plan og et mål og tok med seg kamera på veien.
Ikke la ideen av en kunstner med en anti-kolonialistisk dokumentar skremme deg. White Cube er virkelig en dokumentar vært å sjekke ut. Den vil garanterte sjokkere, men etterlate deg med et smil.
Jonas anbefaler: House Arrest
Då eg fann ut av at “House Arrest” skulle gå på BIFF vart eg oppglødd. Den nyaste filmen til Aleksei German Junior, son av den briljante Aleksei German (Hard to be a God, Moi drug Ivan Lapshin), House Arrest tek eit oppgjer med den russiske ukulturen kalla korrupsjon. Etter å ha utforska den russiske kunstnar under stadig sensur i Dovlatov, var det regelrett politisk korrupsjon som var neste punkt på dagsordenen for German.
Det verkar som uansett kva styresett det ligg under vil Russland stadig vere eit land der kontaktar og politisk makt- ikkje talent – driv samfunnet. Eit statisk sted, Russland har framleis etter ei rekkje feilslåtte kulturelle og politiske revolusjonar eit underliggjande samfunnsproblem som er rota djupt. Det er nærast del av den kollektive folkesjela og lage kunstverk om smått privilegierte menneskje som knuffar opp mot etablerte krefter.
Og no er det German si tur å takle denne tematikken. For ein film der det skjer tilsynelatande lite får den gjort ganske mykje. Nærast ei kammerspel, House Arrest følg akademikaren David (Merab Ninidze) medan han prøvar å redde seg frå å hamne i fengsel etter han vart tiltalt for korrupsjon av staten. Dette for å hindre han i å spreie dissens angåande den korrupte borgarmesteren. Einslegheita David opplev då han aleine må stille seg i skotlinja av det oligarkiske russiske rettssystemet er treffande. Han står nærast aleine i kampen for fri ytring- ei luksus i Russland privilegiert for obskøne eller rasistiske utsegn.
