Damien Chazelle har nærmest blitt en gudommelig regifigur i dagens filmlandskap. Hans tre storfilmer ”Whiplash” (2014), ”La La Land” (2016) og ”First Man” (2018) var alle kritikerfavoritter da de kom, og spesielt de to førstnevnte blir ofte nevnt i diskusjoner om forrige tiårs beste filmer. Det er derfor ikke noe sjokk at det ble bygget skyhøye forventinger blant filmelskere når det ble klart at hans neste prosjekt skulle være et episk periodedrama satt til Hollywoods gullalder – med Emma Stone (senere erstattet av Margot Robbie) og Brad Pitt blant hovedrollene. Men til manges overraskelse har Babylon fått veldig blandede tilbakemeldinger av amerikanske og britiske kritikere. Nå kommer filmen til Norge, og da er spørsmålet: Lever Babylon opp til de tidlige forventingene, eller har Damien Chazelle gått på sitt første nederlag?
Babylon omhandler Hollywood under overgangen fra stumfilm til lydfilm. Vi følger skuespillerne Jack Conrad (Brad Pitt) og Nellie LaRoy (Margot Robbie), der førstnevnte er en etablert stumfilmstjerne, mens LaRoy får sitt store gjennombrudd mot slutten av stumfilmæraen. Vår hovedrolle er hjelpegutt Manuel ”Manny” Torres (Diego Calva). Han fungerer også som et publikumsallibi, der han observerer galskapen i Hollywood-mijøet – med voldsomme fester, krevende filmsett og ekstravagante personligheter. I tillegg møter vi den lesbiske kabaretsangeren Lady Fay Zhu (Li Jun Li), den afroamerikanske jazz-trompetisten Sidney Palmer (Jovan Adepo) og spaltist Elinor St. John (Jean Smart) mens de navigerer seg gjennom et system i forandring.
Filmen ble tidlig beskrevet som Chazelles kjærlighetsbrev til Hollywoods gullalder. Den klisjéen passer definitivt til det helhetlige den unge regissøren prøver å formidle i Babylon. Men ikke alt er glitter og glans. Filmen bølger mellom det sentimentale og særs usentimentale i sin framstilling av miljøet rundt skuespillere og filmproduksjon i englenes by. Margot Robbies karakter er en typisk ”larger than life”-karakter, og omgivelsene matcher det. Det meste er stort i Babylon. Alt fra lengden på filmen, selve skalaen på fortellingen, fotoet, settene og koreografien – Chazelle sparer ikke på kruttet!
Denne storslagenheten bidrar til en stor kinoopplevelse. Samtidig blir det muligens litt for stort innimellom, og en kunne kanskje ønsket litt mer intimitet når det gjelder karakterportrettene. Angående karakterene er jo både Brad Pitts Jack Conrad og Margot Robbies Nellie LaRoy veldig underholdne, og de blir godt spilt. Selve hovedrollen til Diego Calva, ”Manny”, blir litt døll sammenliknet med de to andre. Mangelen på intimitet gjør at det aldri blir personlig nok til å veie opp for dette.
Det er også tydelig, slik som det var i La La Land, at Chazelle har et bankende filmhjerte. Babylon består av en haug med referanser til diverse filmer; deriblant Singin’ in the Rain (1952). Ved slutten går filmen fra å være et kjærlighetsbrev til Hollywoods gullalder til å bli et kjærlighetsbrev til film- og kinomagi. Filmspråket bærer også preg av dette. Chazelle har et unikt forhold til kamerabruk, og kinematograf Linus Sandgren holder det samme skyhøye nivået han har gjort i de foregående Chazelle-filmene. Koreografien er utrolig krevende, og desto mer imponerende. Dette er med andre ord et stort regiverk.
Forøvrig er Justin Hurwits musikk veldig bra, selvom den ikke er like minneverdig som musikken i La La Land og First Man. Uansett bidrar den til levende og gripende scener gjennom hele filmen.
Manuset er ikke nødvendigvis like sterkt som håndtverket. Dialogen er ikke dum, og filmen er tidvis like morsom som den er gripende. Problematikken oppstår med den nevnte storskalaen og mangelen på intimitet, samt en kjedelig hovedrolle. Men uten å røpe noe, så er slutten kanskje det største problemet. Den er såpass vanskelig å bli klok på (i hvertfall etter én visning) at den ødela noe av filmen for meg. Det er også noe med en litt ujevn tone i manuset, ekemplifisert med møtet med Tobey Maguires karakter, som gjør at filmen ikke helt når opp dit den vil.
Med det sagt er uansett Babylon en knallfilm som bør oppleves på det store lerretet. Underholdningverdien er der. Den gode rytmen, det storslagne fotoet og de livlige karakterene gjør at de tre timene går fortere enn en skulle trodd! Manuset er ikke plettfritt, selvom dette ikke svekker filmen noe særlig når det kommer til pur underholdning. Derimot gjør det kanskje at filmen ikke vil nå opp blant Chazelles beste når kameraet er lagt på hylla, og man skal se tilbake på regissørens oeuvre. Det skal også sies at det var voldsomme inntrykk å ta innover seg på en tidlig pressevisning, og filmen kan sikkert ha godt av å sees flere ganger. Alt i alt anbefales Babylon til alle filmelskere og kinogåere der ute.
''Babylon'' regissert av Damien Chazelle. Med Brad Pitt, Margot Robbie, Olivia Wilde, Flea, Jean Smart, Tobey Maguire. Spilletid: 3 timer og 8 minutter. Land: USA. Alder: 15 år. På kino 20. januar.
