Bad Times at the El Royale prøver å gå en linje imellom Agatha Christie og Quentin Tarantino, men lever opp til verken av dem. En underholdende men vaklende popcornfilm i sann neo-noir stil.
Året er 1969, og 7 fremmende møtes ved en tilfeldighet i det tidligere storslagne nå bortglemte motellet El Royale, plassert rett på grensen imellom California og Nevada. De 7 bærer med seg sine individuelle problemer og bakgrunnshistorier, og det tar ikke lang tid før vold bryter ut på voldsomme og fargerike måter. Her har vi bankranere, FBI i skjul, kult-medlemmer og mange kule referanser til amerikansk historie, popkultur og konspirasjonsteorier.
Det er mye å like og det er mye å mislike med Bad Times at the El Royale. Fotoet er utrolig interessant, og det klippes imellom karakterene og hendelsene med heftig bruk av match cuts og herlig presisjon. Faktumet at hotellet er bokstavelig talt delt imellom 2 stater brukes også med kreativitet, hvor mange bilder og komposisjoner leker seg med dualiteten. Linjene holdes eller brytes, alltid med vilje.
Dialogene er dessverre langt fra så skarpe og interessante som de burde vært for en film av dette kaliberet, de er verken fiffige eller minneverdige. En av de aller største problemene her er mangelen på humor. Det er ikke en eneste scene som vekker latter, og det føles ut som et stort feiltrinn. De emosjonelle elementene faller også flatt og er ikke fortjent når filmen er såpass stilistisk og leker seg med grafisk vold på en slik vilkårlig måte. Det er klart at filmen kunne med fordel vært en god halvtime kortere, kanskje godt under 2 timer for å virkelig stramme inn historien.
Jeff Bridges er ypperlig og overbevisende i rollen som dement prest, og viser det største følelsesspekteret i filmen. Han er støttet av Cynthia Erivo i rollen som Darlene Sweet, en reisende afro-amerikansk sanger. Hun synger som en gudinne, men lever i en tid og et samfunn hvor alt går imot henne, der hun stemples som både prostituert og vaskedame, og finner seg tvunget inn i ukomfortable seksuelle situasjoner. Det hele er med på å gjøre henne til den mest interessante karakter i filmen.
Chris Hemsworth som en slags sexy Charles Manson er en av filmens store positive overraskelser, men han er ikke noe særlig mer enn todimensjonal. Hans rolle hadde fortjent mer tid, mer bakgrunn og ikke minst et bedre manus. Man kan merke, spesielt i klimakset, at karakteren (og skuespilleren) er sulten på mer å si og mer å gjøre. En mulighet som et manus av for eksempel Tarantino ikke hadde sløst bort på samme måte.
Bare så det er klart, filmen er ikke dårlig. Faktisk det motsatte, den er vellaget, tidvis svært underholdende, og serverer noen ordentlig gode skuespillerprestasjoner. Problemet er at filmen er nesten kjempebra, og lever ikke opp til sitt åpenbare potensiale. Den biter over for mye og har ikke et manus eller en regissør som klarer å nå opp til hva den lover. Det hele blir forglemmelig fremfor minneverdig, overfladisk fremfor dyptfølende, og klarer ikke være noe mer enn en dugelig middelmådig popcornfilm.
Med fargesprakende foto, gøyal klipping og noen gode skuespillerprestasjoner er Bad Times at the El Royale en fornøyelig popcorn-opplevelse. Dessverre lever den ikke opp til sitt eget potensiale og kunne gjerne vært skarpere og bedre skrevet. På tross av det, en toppløs Chris Hemsworth i artig skurkerolle er alene verd turen på kino for de fleste.
Bad Times at the El Royale – Regissert av Drew Goddard; med Jeff Bridges, Cynthia Erivo, Chris Hemsworth, Jon Hamm og Dakota Johnson. Spilletid: 2 t 24 m. Land: USA. Premiere: 19. oktober 2018. Aldersgrense: 15 år
