I 2013 startet DC sitt «cinematiske univers» (DC kaller det «DC Extended Univers») og forsøket på og komme opp på Marvels nivå. Dette gjorde de med Man of Steel – et aldeles patetisk forsøk. Batman v. Superman: Dawn of Justice er deres andre installasjon og en langt større og mer ambisiøs film enn hva Man of Steel var. For er her har vi ikke bare Superman. Batman er også med, og de skal sloss. Blir vi i alle fall lovet.
Det hele starter med en overlapp med Man of Steel. Denne gangen får vi se Metropolis’ ødeleggelse fra Bruce Waynes (Ben Affleck) perspektiv. Vi hopper deretter 18 måneder frem i tid, til en verden som er forandret for alltid, etter General Zod og Supermans (Henry Cavill) herjinger. For noen er Superman en gud, for andre er han en stor trussel for samfunnet. Blant de andre finner vi Bruce Wayne, Lex Lutor (Jesse Eisenberg) og Senator Finch (Holly Hunter), som alle prøver å stoppe Superman på hver sin måte. Bruce vil ødelegge ham i en nevekamp, Finch vil ha restriksjoner på ham og Lex Lutor vil, som de fleste superskurker, drepe ham, og har i tillegg andre onde hensikter. Denne onde hensikten er å få tilgang til romskipet og liket til General Zod, for og så koke i hop Doomsday. Og det er Doomsday som bringer oss til Dawn of Justice-delen av filmens tittel. For han kan ikke beseires alene; her trengs både Batman, Superman og Wonder Woman (Gal Godot), tre sentrale Justice Leauge-medlemer.
I likhet med Man of Steel er også Dawn of Justice preget av mange problemer. Først og fremst så burde det aldri vært Batman v. Superman: Dawn of Justice, det burde bare vært en Dawn of Justice. Dette er en film som kom alt for tidlig. Vi burde i alle fall ha fått en Batman-film først, for her kastets det bort for mye tid på å fortelle oss hvilken rolle Batman har i dette filmuniverset. Som et dårlig stykke jazz snubler vi av gårde fra plottpunkt til plottpunkt. Filmen er ikke er veldig godt satt sammen. På mange måter ligner den på The Amazing Spider Man 2, noe som på ingen måte er et kompliment. Her har vi idéer til tre filmer kastet inn i én.
Karakterene mangler også motivasjon. Verst er Lex Lutor, der den eneste motivasjonen for hans handlinger er at han er ond. Jeg hadde også store problemer med å ta ham seriøst; Jesse Eisenberg er ikke veldig intimiderende, og mot slutten da han prøvde å imitere en klokke, hadde jeg problemer med å holde meg alvorlig. Batman og Superman har også en litt merkelig karakterisering. De fremstår ikke som helter (selv om de begge utfører heltedåder ved et par anledninger), de fremstår mer som et par bøller som skal denge løs på hverandre, de er altfor pessimistiske og de fremstår bare som to miserable menn. Batman bryter også regelen sin om å ikke drepe. Og Superman er ikke en stor diplomatisk person man kan se opp til. Oppbyggingen til selve kampen mellom de to skurrer også litt. Jeg er fortsatt litt usikker på nøyaktig hvorfor Batman ville sloss.
Svake karakterer er ikke bare et problem for Dawn of Justice. Det er en trend vi ser i så altfor mange av de altfor mange superheltfilmene som pumpes ut. En «regel» innen historiefortelling er at helten ikke kan dø og helten må også vinne. Dette fjerner en del spenning og det virker ofte som at det ikke står noe på spill. Derfor MÅ man kompensere med sterke og interessante karakterer og karakterer man kan bry seg om. Når Dawn of Justice ikke har dette blir det fort litt vel kjedelig, selv om Batman og Superman kaster hverandre gjennom murvegger.
Ting tas også alt for seriøst. Dette er et ekstremt mørkt og dystert univers, nesten på grensen til det parodiske. Snyder kunne med fordel hatt litt glimt i øyet; filmen handler tross alt om menn med kapper iført spandex. Dette er selvfølgelig veldig subjektivt. For noen vil denne dysterheten være akkurat det de ser etter i en superheltfilm. Men for meg gjorde det bare filmen enda kjedeligere.
Det er selvfølgelig noe positivt her også. Ben Affleck er en god Batman, men han får dessverre ikke vist hva han er god for som Bruce Wayne og jeg frykter fortsatt at han har for lite karisma. Jeremy Irons er en veldig god Alfred; og caste ham som Bruces butler er kanskje det smarteste valget som er gjort her. Skulle bare ønske at han fikk mer spilletid. Actionscenene er også relativt kule, i alle fall de med Batman når han deler ut deng. Snyders visuelle stil er også til tider ganske alright; Bruces postapokalyptiske drøm skiller seg spesielt ut. Jeg liker også spørsmålene den stiller om hvorvidt vi trenger helter og om disse heltene burde få jobbe fritt og på egen hånd. Det er bare synd at dette er et tema som ikke utforskes mer.
Wonder Woman likte jeg også. Kanskje mest fordi hun var et friskt pust; Batman har vi sett på film mange ganger før og han står veldig sterkt i popkulturen, det samme gjelder Superman. Wonder Woman ga meg mest; jeg er i alle fall interessert i å se filmen hennes som kommer neste år.
Batman v. Superman: Dawn of Justice markedsfører seg selv med store løfter. Dessverre greier den ikke å innfri. Vi sitter igjen med et alt for langt og alt for pompøst kaos.
Batman v. Superman: Dawn of Justice – Regissert av Zack Snyder; skrevet av David S. Goyer og Chris Terrio; med Ben Affleck, Henry Cavill, Jesse Eisenberg, Gal Godot, Amy Adams. Spilletid: 2 t. 31 m. Land: USA. Premiere: 23. mars 2016. Aldersgrense: 12 år.
