Damien og Thomas er begge 17 år og går på samme linje på videregående i en fransk fjellandsby. Damien er en priviligert, hvit gutt med ei mor som er lege og en far som er i utlandet som soldat. Thomas er et adoptivbarn fra Maghreb-regionen og driver med stø hånd gården til adoptivmora som har blitt syk og gravid. Når Thomas en dag på skolen begynner å mobbe Damien, setter det i gang et noe turbulent relasjonsdrama som et resultat av at to verdener kolliderer.
På et noe lignende vis som Abdellatif Kechiches Blå er den varmeste fargen har Being 17 et nokså nyansert og ustresset forhold til seksuell spenning mellom to personer av samme kjønn. Det er ingen spoiler å si at dette er en film som i hovedsak er interessert i å vise et spirende homoseksuelt forhold, ettersom regissør André Téchiné (Wild Reeds, Les voleurs) legger igjen mange filmatiske smuler man kan plukke opp for å bekrefte antydningene man selv har helt fra starten. Når Damien (Kacey Mottet Klein) blir introdusert med sin krystallblå ørepynt i det ene øret og hans feminine gestalt får man sterke indisier på hva han er mest interessert i av jenter og gutter, uten at filmen lager et stort nummer av det. Damiens femininitet stilles riktignok hele tiden i kontrast med det veldig maskuline i Thomas. Skuespillet til både Damien og Thomas (Corentin Fila) sier mye om spenningen mellom dem uten særlig bruk av ord, i samsvar med kameraets ansiktsfangende egenskap. Det mest fornøyelige med filmen for min del er hvordan den bretter ut det anstrengte forholdet mellom de to ved at de hele tiden blir satt i (noe unaturlige) situasjoner der de må forholde seg til hverandre, noe som er kilde til en god dose morsomheter.
Being 17 er riktignok i hovedsak et drama. En rekke sideplott er med på å drive filmen fremover mot den fra tidlig av veldig åpenbare endepunktet, dessverre oppleves ikke alle like godt nok utnyttet. De delene av handlingen som setter fokuset på Damiens far trenger mer kjøtt på beinet for at det ikke skal oppleves som et noe unødvendig hinder som gjør en film med ellers raskt fremdrift noe tregere. Det vektløse forholdet mellom Thomas og hans adoptivfar er derimot gjort på en effektiv måte og sier noe om et far-sønn forhold som ikke tar fokuset og tiden bort fra filmens dragkraft.
Hadde Being 17 kommet i forveien av Blå er den varmeste fargen hadde man kanskje kunne snakket om en snakkis i forbindelse med hovedkonkurransen på Berlinalen i forhold til tematikken, men ettersom verdenspremieren var i år blir det ikke en film som setter i gang de helt store diskusjonene selv om den er en del av hovedkonkurransen. Til det er den for mild i formen og for rund i kantene. Når det er sagt er dette godt håndverk og absolutt en film som anbefales. Det er veldig fint å se at det lages god konvensjonell film som åpenlyst og ustresset tar for seg det som dessverre fortsatt oppleves som et tabubelagt tema i mange deler av verden.
Being 17 (Quand on a 17 ans) – Regissert av André Téchiné, skrevet av André Téchiné og Céline Sciamma; med Kacey Mottet Klein, Corentin Fila, Sandrine Kiberlain og Alexis Loret Spilletid: 1 t. 56 m. Land: Frankrike
