Bjørnøya – Edda Grjotheim/Inge Wegge – Turbin Film – 1 t. 18 min.
Tre brødre reiser til Bjørnøya, et lite landområde syd for Spitsbergen, hvor de skal dra på et skikkelig friluftseventyr med surfing, snowboarding og paragliding. Karene har brukt halvannet år på å planlegge denne reisen til det iskalde surfeparadiset, men når de først kommer dit innser de at vanskeligheter vil oppstå.
Bjørnøya er en dokumentarfilm av tre unge menn, som allerede har en bakgrunn ved å filme seg selv klatrende i fjell og susende på longboard. Det adrenalinkicket fra slike sportslige filmer slår til ved første sekund i Bjørnøya, da de skal haike ombord en båt, og komme seg til sørspissen av destinasjonen. Øya huser kun 9 mann i en værstasjon, mens resten av landområdet blir brødrenes lekeplass i flere måneder. Filmen tar oss virkelig ut i kulda, med et praktfullt vinterlandskap på en øy jeg ikke visste fantes.
Til å være en så liten og billig produksjon, som bare er en brødretur på noen måneder, gir den et levende bilde av både naturen og forholdet mellom brødrene. Jeg har aldri hatt noe særlig interesse for snowboard-filmer, men fikk nå et voldsomt sug i magen. Jeg kunne kjenne vinterkulden treffe ansiktet i det de besteg toppene og suste ned snøen. Her trengs det ikke 3D-briller eller Dolby Atmos for å kjenne på høydeskrekken.
Bjørnøya har en spilletid på 1 time og 18 minutter, men dette føles fremdeles altfor mye. Målet for turen blir oppnådd kort inn i eventyret, og filmens andre akt føles såpass dratt ut at du undrer på når de faktisk har lyst til å dra hjem. En liten konflikt innad i gruppen går ingen steder og kunne vært foruten, mens hendelsene på øya blir repeterende og noe kjedelig etterhvert. Filmen tar seg opp mot slutten, som gav meg den bekreftelsen om at dette hadde egnet seg bedre som en 50-60 minutter lang dokumentarfilm på NRK. Det hadde vært perfekt.
Den værharde Bjørnøya blir vidunderlig representert gjennom et gøyalt, men knallhardt, eventyr. Det flotte broderskapet, vintergleden og snølandskapet gjør at jeg gleder meg til den kommende årstiden. Wegge-brødrene har, med lite profesjonell bakgrunn, satt sammen en flott dokumentar, men dratt ut førsteklasses materiale så mye at selv med den korte spilletiden hemmer det litt ned på underholdningsverdien. Filmen var dog berikende, men den egner seg best på TV.
